Strategisk
forkynnelse

Menneskelig kontra Guds strategi

En god strateg planlegger en arbeidsprosess på en slik måte at det er stor sannsynlighet for å nå målet. Det blir vesentlig at de rette beslutninger tas på det rette tidspunkt og på den rette måten. En politisk strateg, kommuniserer sitt budskap etter en godt gjennomtenkt plan, slik at flest mulig mennesker opplever formidlingen attraktiv og ønsker å slutte seg til ideologien som framlegges. Målet avgjør alltid strategien. Det er fornuftig å ha god strategi, Militære- og næringslivsledere har det. Foreldre som skal på ferie med en stor ungeflokk, bør ha det. Å planlegge en arbeidsdag, hvor det må finnes tid til mange nødvendige gjøremål, krever det.
Innen kristen forkynnelse, er det mange veier å gå. Alle kan med litt strategisk planlegging, sy sammen et budskap som flertallet finner appellerende. Hvis medlems kvantitet er målet, må forkynnelsen tilpasses slik at manges behov blir møtt. Viser det seg at mange ønsker en bedre økonomi, vil en forkynnelse som møter dette behovet selvfølgelig tiltrekke massene. Er mange syke, vil løfter om helbredelse være god strategi. Hvis du registrerer at det er behov for frelsesvisshet uten at selviskhet, stolthet og skjødesynder legges bort, lover du frelse uten endret karakter og massene vil juble.

Det hele er egentlig ganske enkelt og styres av markedsøkonomiske prinsipper. Etterspørsel og behov må møtes med minst mulige anstrengelser for kunden. For å få inn midler til å bygge Peterskirken i Rom, var det god strategi å love folket tilgivelse for alle synder, samt gradert fritakelse fra skjærsilden etter hvor mye penger som ble gitt. Siden det var lite sannsynlig at noen så fram til å bli pint og brent i millioner av år; var det rimelig å anta at de fleste betalte det de hadde og litt til.
 

Kristen strategi.
 

I møte med Guds Ord, er målet alt bestemt for oss, slik at strategi alternativet nødvendigvis blir redusert. Vi må faktisk forholde oss til en ganske objektiv og gitt definisjon av hva som er rett, sant og nødvendig. Ingen bør ha unngått å merke seg at Bibelen prioriterer kvalitet framfor kvantitet. Hvis vi tillater oss å være uenige med Guds mål, vil vi fort komme i konflikt med Skriftens prioritering. For å gjøre kristendommen attraktiv for hedenske sol tilbedere, som tilba solen på «solens ærverdige dag,» soldagen eller søndag (sun-day), og for å skape avstand til jødene, som mange mislikte, og som selvfølgelig helligholdt den eneste hviledagen Bibelens gamle og nye testamente omtaler, (sabbaten, lørdag, det fjerde budets 7. dag.), besluttet politiske ledere engang at soldagen skulle bli den nye «kristne» hviledagen.

Beslutningen representerer genial strategi for å skape enhet og gjøre strategienes målsetning oppnåelig, men rett ifølge Guds Ord var det neppe.
 

Døperen Johannes.
 

Menneskelig sett, var døperen Johannes en elendig strateg. Han hadde ikke behøvd å blande politikk inn i sitt enkle budskap, ved å kritisere en kjent politikers (fjerdingsfyrsten Herodes, Luk.3,19) personlige umoralske vandel. Han kunne beholdt sitt hode og kanskje rukket å bli pensjonist om han hadde vært en bedre strateg. Men Jesus sa om han, «Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større,»Matt.11,11 og Luk.7,28.

Hvis døperens mål var å bli godt likt av alle og sikre seg en god alderdom, benyttet han uten tvil gal strategi. Hvis målet var å forkynne sannhet, påpeke synden som fratar mennesker evig liv og be frafalne omvende seg og ta imot tilgivelse og kraft til å leve et liv «som er omvendelsen verdig,»Matt. 3,8, var hans strategi genial. Det var sannsynligvis verken dannet, pent, populært, smart eller «strategisk,» å kalle vel renommerte, ærverdige, fine og godt utdannede prester; pastorer og religiøse ledere for «ormeyngel,» Matt.3,7. Det var bare sant. Siden de utvilsomt var slangens (djevelens) barn og sto i hans tjeneste og disposisjon. Hans modige og klare forkynnelse, hvor ting ble kalt ved rette navn, var den beste og eneste strategi for å finne de oppriktige som kunne frelses blant de mange som Guds Ånd ikke kunne nå.
 
 
 
 
 
 

Jesus som strateg.

På en måte var vel også Jesus selv en dårlig strateg, hvis denne verdens målestokk er kriteriet. Han kunne også ha voktet sine ord bedre. Kunne ha utelatt de kraftigste utfallene mot de religiøse lederne. Han kunne vært flinkere til å hemmeligholde at han faktisk var Messias når han ble klar over at lederne ville reagere så negative på det. Var det virkelig nødvendig å provosere slik han gjorde? Hans oppskrift var sannsynligvis ikke hentet fra bøker som «How to win friends and influence people.» Mange av fariseerne og de skriftlærde hatet Jesus, men det var ikke uten grunn. «Blinde,» kalte han dem, Matt 23,26. Han truet dem også, Matt 23,13. Videre sa han til dem at de aldri kunne komme til himmelen, Matt. 5,20. Han ba folket vokte seg for dem, Mk. 12,38. Luk. 11,44. Du kan vanskelig finne eksempler på mindre strategisk forkynnelse, hvis du vil bli populær og ha stor menighet

Viser det seg at mange ønsker en bedre økonomi, vil en forkynnelse som møter dette behovet selvfølgelig tiltrekke massene.

Illustrasjon.

Tenk deg at du selv har lederverv i en kristen forsamling, og noen som ikke er godkjent og utvalgt av «systemet» påpeker din feilprioritering, dine ubibelske holdninger, de teologiske misforståelsene du forfekter; hvordan du snakker negativt om mennesker uten å kjenne fakta, hvordan du allierer deg med dine likesinnede for å stanse de som setter ord på frafall. Er du sikker på at du ville havne på Jesu parti om det samme hadde skjedd idag? Det er lett for oss å se de jødiske ledernes feilgrep når vi leser om disse hendelsene i ettertid. De så det ikke når det skjedde, enda de levde midt i alle begivenhetene og dokumentasjonen.
 

En utfordring.
 

Hvorfor er kirke- historien full av eksempler på at religiøse ledere drar massene med seg i frafall, uten at de selv forstår det som skjer. Omtrent all falsk lære kom inn i kirken på den måten. Og alltid var det en liten minoritet på grasrota, som ikke hadde den teoretiske og akademiske spisskompetansen, som forsto det som skjedde og advarte mot det. Og like forut sigbart var det at disse trofaste ble stigmatiserte, frosset ut, baksnakket, løyet om, forfulgt og i visse perioder kastet i fengsel og myrdet av de religiøse lederne som hadde gitt seg selv makt over menneskers meninger og ikke tålte divergerende teologi som ødela systemstyrt enhet.

Den objektive sannheten var aldri attraktiv for dem, men de kunne alle se at fariseerne tok feil i møte med Jesus. Blir menneskets dømmekraft ødelagt av autoritet og myndighet? Skjer det gang på gang fordi vi egentlig går ut av Guds beskyttelse, når vi lager oss systemer hvor mennesker står over hverandre i rang og eklesiastisk myndighet? Beveger vi oss med en gang inn på Satans enemerker og får han til Herre, når vi setter system-orienterte mennesker mellom medlemmer og Gud? Kan det være at vi bryter med Guds plan og frasier oss Den Hellige Ånds veiledning, når vi stjeler tilbake det gamle testamentets presteskap og mellommannrolle, som Gud avsluttet da Kristus ble øversteprest i himmelens helligdom og alle troende ble prester?

Kansellerer vi Åndens oppgave, når vi indikerer at Han er underlagt vårt hierarki og må finne seg i å formidle gjennom det? Lærer vi medlemmene ikke å gå til helligdommen og Åndens direkte veiledning for råd, men i stedet spørre om og underkaste seg menneskers meninger? Er det en hovedårsak til sløvhet, likegyldighet, lunkenhet, blindhet og passivitet? Følger vi frafallskirken når vi krever ordinerte prester for å praktisere dåp og nattverd? Vet du at kirkelige vielser ble oppfunnet av den katolske kirke i det trettende århundre, ene og alene motivert av ønsket om å utvide den stadig voksende hedenske sakrament funksjonen, slik at presteskapets makt over mennesker kunne styrkes?

De som brøt med de «frelses givende» sakramentene, som bare prestene kunne formidle (som Jesu stedfortredere), ble erklært utelatt fra Guds nåde og ble av presten fratatt evig liv. Er forklaringen på at så mange fornuftige, klarsynte, skriftlojale, ydmyke mennesker blir ufornuftige, blinde, systemlojale og stolte når de får «makt» over mennesker, at de har redusert Den Hellige Ånds mulighet til å nå dem, ved å bli en del av et system og en styreform Gud hater. For uttrykket «hate» er Bibelens egen beskrivelse av Guds holdning til Nikolaittene, Åp. 2,6.15. I tillegg til å misforstå lovens forhold til nåden, var det nemlig denne sekten som laget inndelingen mellom åndelige «legfolk» og «eliten,» som var ment å stå Gud nærmere. Ordet «leg» (engelsk laiety) er hentet fra denne sektens egennavn.
 

Ildovnen.
 

Daniels venner (Sadrak,Mesak og Abed-Nego), hadde heller ikke vært på strategi kurs. Da kongen bød alle bøye seg for gudebildet, kunne de selvfølgelig beholdt sin gunst og anerkjennelse ved å late som om de tilba statuen, mens de i sine tanker kunne bedt til Gud i himmelen. Han visste jo hva de sto for. Deres mål var å alltid tjene Gud, koste hva det koste ville. For dem var sannhet mye viktigere enn livet. Derfor valgte de rett strategi, da de valgte å dø, om det skulle kreves.

Menneskelig sett var døperen Johannes en elendig strateg




Martyrene.

Eller hva med millioner av martyrer, som kunne reddet sine liv ved å bruke noen få sekunder til å si en setning. Noen ganger var det nok om de tok et lite frø og kastet det på offerilden. De valgte å dø i stedet for å resonnere strategisk. Kanskje kunne de late som om de holdt et frø i hånden, og bare gjort håndbevegelsen. Tenk om hver av dem kunne ha levd noen tiår lengre, så kunne de ha vunnet mange for Kristus. Menneskelig sett var de tåper og tapere. I Guds system var de vise og vil vinne alt, fordi de var enestående strateger. De hadde forstått at sannhet, troskap og rett er 1000 ganger mer verd enn livet. 
 

Hadde dette prinsippet vært synlig for flere, ville vi ikke ha hørt så mye «ørekløende» og behagelig «fred og enhet» forkynnelse der Guds Ord påpeker synd og frafall og tilbyr himmelens kraft til omvendelse og karakterendring. 
Aldri har denne verden vært vitne til bedre strategi enn den martyrene demonstrerte. For deres valg, beviste at gjenfødte mennesker hater all synd, samme hvor liten den er. De demonstrerte for hele universet at frelsen gir den troende Kristi sinn, hvor det gamle er borte og det nye er blitt til. De vitnet om at «å elske Gud er å holde hans bud,» 1. Joh. 5,3. Siden synd er å bryte Guds bud, 1. Joh. 3,4. og det var dødsstraff om de ikke brøt dem, valgte de å dø, nettopp fordi de elsket Gud over alt. Strategien var lagt i forveien. Her kom de i en situasjon hvor den måtte aktiveres.
Millioner av martyrer kunne reddet sine liv ved å bruke noen få sekunder til å si en setning mot sin tro.

Hva med din menighet?
 

Har den forkynnelse du har lyttet til i det siste, eller selv vært med å formidle, overbevise deg selv og andre på at synd er farligere enn døden? Har du uke etter uke hørt himmelens oppskrift framlagt fra talerstolen, slik at du hver dag har nye vitnesbyrd å gi om seier over synd. Er det slik i din menighet, at medlemmene tigger og ber forstanderen eller pastoren om å få dele med de andre sine mange erfaringer fra mandag, tirsdag, onsdag osv.
 

Hans Nilsen Hauge.
 

Vår egen H.N. Hauge utviste heller ikke særlig smart strategi. Han ble nektet å samles med vanlige mennesker, for å studere og forkynne Guds Ord i private hjem. Gang på gang ble han kastet i fengsel. Men hver gang han slapp ut, begynte han å forkynne igjen. Presteskapet følte seg truet av denne mannen, fordi de ikke hadde styring og kontroll med det han sa og skrev. Ikke nok med det, han påpekte også deres ubibelske lære og fortalte at sannheten og prestetjenesten tilhørte alle troende. De mente at hans fristilling av individets samvittighet overfor Guds Ord og Åndens ledelse, ville føre til anarki. Hvordan kan vanlige mennesker finne ut hva som er rett om ikke de lærde teologene forteller dem?

Det er kanskje fristende å trekke på smilebåndet av dette, men vær oppmerksom på, at vi her omtaler noe som skjedde i Norge. Og det dreide seg om norske Lutherske, protestantiske statskirkeprester, som tilhørte en kirke som hadde brutt med den katolsk kirkes hierarkiske prestesystem, på grunn av troen på individets samvittighets fristilling overfor Gud og Hans Ord. Du kan velge om du vil gråte eller le av denne observasjonen. Men glem den for all del ikke. Det er mere visdom å hente fra historien enn vi umiddelbart er klare over.

De beskyldte han for å splitte og fragmentere kirken, men han fort satte sin ustrategiske virksomhet. Budskapet han forkynte var heller ikke særlig strategisk. De med «autoritet» mislikte Hans Nilsen Hauge. Ordet autoritet, som kommer av «myndighet» på latin, er verdslig og verdiløst som begrep i kristen sammenheng. Siden ingen åndelig «myndighet» kan tillegges mennesker i Bibelsk kristendom. Hele konseptet er like uetisk og grunnleggende forkastelig, som forsøk på å kontrollere andres tanker. Alles samvittighet har Guds åpenbarte vilje og over bevisning som kriterium, og samarbeid mellom kristne må skje med Skriften som den eneste autoritative innflytelse.

Hans Nilsen Hauges forkynnelse lignet faktisk litt på det døperen Johannes framla. Han snakket om synd, dom og anger. Det var mye gråt og sukk på hans møter. Han synliggjorde Guds lov og påsto at det var kraft tilgjengelig fra Gud til å lyde den. Siden presteskapet forkynte det motsatte, ble han fort betraktet som et uromoment i en tid da ledelsen ønsket enhet og lojalitet. Fra himmelens perspektiv, var han en god strateg, for Guds mål er sannhet og kvalitet. Den største vekkelsen i Norges historie var resultatet av hans fundamentale, skarpe og likeframme forkynnelse. Mennesker møtte Ordet som et tveegget sverd og forsto at Gud hadde noe å si om hva som var rett og urett. I hans forkynnelse, ble ikke gode følelser, fin stemning og lystig sang prioritert. Men det skjedde noe med mennesker, som etter overgivelsen og syndsbekjennelsen, skapte glede, fred og indre trygghet.

Drankere sluttet å drikke. Lovløse ble lovlydige. Hissige ble milde. Løgnere begynte å tale sannhet. Utålmodige ble tålmodige, late ble flittige. Stolte ble ydmyke. Gjerrige begynte å dele med de fattige. Kalde mennesker ble varme. De som hatet begynte å elske. De ble møtt med en ustrategisk forkynnelse av en ustrategisk forkynner og «opprører.» Men Guds Hellige Ånd fant endelig en mann som la fram evangeliet om frelse fra synd, uten å tenke allianser, system, autorisasjon, struktur, makt, innflytelse, tillatelse - og strategi. Derfor ble det vekkelse.

Den siste tid.

Vi nærmer oss raskt denne jordens avslutning. Snart vil alle kristne kirkesamfunn samarbeide med en strategi som leder til enhet og fellesskap. Kloden vår vil koke av lidelse og nød. Politisk, økonomisk og økologisk kaos vil råde. Alle blir bedt om å være med i en ideologisk enhet basert på en teologi fremmed for Guds Ord. Lojaliteten til det nye verdenssystemet kreves av alle. De som nekter får ikke mulighet til å kjøpe mat eller annet de trenger, Åp.13,16.17. Tilsynelatende skal «alle som bor på jorden», være villige til å lyde, følge, underkaste seg og derfor «tilbe» systemet, Åp. 13,8. Blant dem er millioner av bekjennende kristne fra alle kirkesamfunn, som før denne situasjonen oppstår, ble vant til å følge og lyde sine ledere og gjøre og tro det de ble bedt om. De er smarte strateger og vet sitt eget beste.

Men som på Daniels tid, skal det være en liten minoritet, som ikke har gått på strategi kurs. Mens de fleste kristne samfunn lærte at Guds lov ikke gjelder, og de som tror den ennå har validitet mener at mennesker med en fallen natur ikke kan lyde den, leste de i sine Bibler, at Guds lov ikke bare er gyldig, men frelsen defineres ved lydighet mot den. Derfor kjemper de med Gud i bønn, for ved Den Hellige Ånds hjelp å kunne legge bort all bevisst synd, enten det er i tanke, følelse, holdning eller atferd. De kjemper «like til blodet,» Heb. 12,4. mot synden. De trygler Gud om kraft når de fristes. De blir født på ny, får Guds lov skrevet i sinnet og bevarer den der gjennom kontinuerlig overgivelse.
 

Når dødsdommen gis, Åp. 13,15, over de som var så ustrategiske at de valgte å skille seg ut fra det trygge flertallssystemet og lyde Gud, velger de å risikere livet framfor å benekte sin tro. Den store økumeniske hopen er alle blitt forført, Åp.13,14. De tok akseptable og strategisk rette valg i menneskers øyne. De skilte seg ikke ut, de ble vant til å følge og lyde sine religiøse ledere og overlate ideologien til dem. De trøstet seg med at så mange lærde mennesker med så mange doktorgrader innen sine fag, kan da umulig ta feil. De glemte både å lese Guds Ord, be om individuell ledelse av Guds Ånd og lære av historien, for da ville de ha sett at flertallet omtrent alltid tok feil, for deres mål var ikke Guds mål og da blir strategien heller ikke Guds.
De mente at hans fristilling av individets samvittighet overfor Guds ord og åndens ledelse, ville føre til anarki.

Bibelen sier om de få trofaste, at det er de som til slutt holder fast ved Guds bud og har Jesu tro, Åp.14,12. De har Jesu karakter, Åp.14,1. De holdt seg til Bibelens rene lære når flertallet fulgte tradisjoner og menneskebud. De lyder Gud i alt han viser dem i Skriften. De er kjøpt fri fra synd ved å bli født på ny, slik at Helligåndens kraft gir seier i fristelse, Åp.14,4. De har sluttet å synde fordi den syndige naturen er korsfestet og de bevarer Jesu karakter, Åp.14,5. De forkynner og lever det evige evangelium som er frelse fra synd, Åp.14,6. De frykter Gud, Åp. 14,7, som betyr å «ferdes rett», Ord. 14,2, «hate det onde,»Ord.8,13 og «holde hans bud,» Pred.12,13. De ærer sin himmelske far ved et hellig liv, 1 .Krøn.16,29.

De tilber den Gud som skapte, Åp.14,7 ved å lyde ham mer enn mennesker. Ap.gj. 5,29, og «holder fast ved Guds bud, Åp,14,12, inkludert det fjerde, som hele den falne kristendommen forkastet, men som i Guds Ord kalles tegnet på at Herren ikke bare skapte alt, men kan gjenskape mennesker og gjøre dem hellige for seg, Esek.20,11-13. De forkynte budskapet om at Guds hellige lov er kriteriet i Guds dom over menneskene, Åp.14,7, for uten at en lov er brutt er en rettssak meningsløs. De advarte modig mot Babylons falske lære, og ble forfulgt av den grunn, Åp.14,8-11 og Åp.18, 2-8.

I Guds rike vil du ikke finne en eneste strateg, utfra menneskelig bedømmelse. Men du vil finne alle dem som gjennom historien lød Gud mer enn mennesker. 



opp topp


Mens Vi Venter - nr.  9 - Oktober/November  1994