«Et øye som spotter Far (gjør narr av, håner).. .» Ord. 30,17 går det ille. Blindhet og død er resultatet. I 5. Mosebok, 27,16 sies det med sterke ord; «forbannet være den som ringeakter (akter for ikke å være noe, ser ned på) sin far eller mor.

Israels folk ble bl.a. anklaget før bortførelsen til Babylon, for å ha ringeaktet sin far eller mor. Å vise forakt for sin mor når hun er blitt gammel, er også en måte å bryte budet på, Ord. 23,22 og viser at man er et uforstandig menneske, 15,20.

Skilsmisse og deling av barn i dagens samfunn kan, dersom vi ikke er oppmerksomme på det, lett føre til at vi snakker nedsettende om den andre i barnas påhør. Slik «hjelpes» mange til å slutte å hedre den ene part og derved bryte Guds bud.

Hva sier så Jesus om dette? I Matt. 15,5 henviser han til det 5. bud og legger til dette; «den som bruker vondord mot far eller mor skal visselig dø.» Paulus inkluderte dette til alle eldre mennesker i det han sier "du skal ikke tale hardt til en gammel mann, men formane ham som en far. Gamle kvinner som mødre."
 
 

2. Du ærer/vanærer ved hva du gjør mot dem.
 

I Esters bok finner vi en historie om hvordan en konge i Persia ønsket å hedre en som fortjente dette. Han ville gjengjelde stort og vise hele verden at han brydde seg om denne mannen, Ester 6,6-8. I Ord. 19,26 kan vi lese at den som bruker vold mot sin lar og jager sin mor bort, er en dårlig, en skamløs sønn. Det samme er den som forakter lydighet mot sin mor, Ord.30,17. Den som banner sin far og sin mor (verbalt og også i ønske om at noe vondt skal skje dem), hans lampe skal slokne i belgmørke, Ord.20,20. De har ingen framtid 24,20. De skal dø, 2. Mos. 21,17.

Jesus sa i klartekst fra til fariseerne at deres råd om å gi gave til templet (d.v.s.Guds sak) av penger som skulle gått til foreldre som hjelp og derved oppheve budet, var galt og viste deres totale blindhet. Han irettesatte dem samtidig fordi de opphevde Guds bud og satte egne bud inn isteden. Matt.kap.15

Paulus sier at barn og barnebarn skal ha omsorg for sine egne når de blir gamle, 1 Tim.5,4

3. Du ærer/vanærer ved din oppførsel

Din oppførsel viser tilbake til de som oppfostret deg. En gutt som er overlatt til seg selv, gjør sin mor skam sier ordspråkene, 29,45. Derfor gir Bibelen disse råd; «Hold de bud du fikk av din far», Ord.6,20. «En klok sønn hører på sin fars formaning» Ord. 29,3. «Glem ikke det du har lært av din mor» ord. 4,8. «La din far og din mor glede seg, la henne juble! hun som fødte deg,» Ord.23,25. Salomo sa også; «Den som følger loven er en forstandig sønn, men den som holder vennskap med svirebrødre, fører skam over sin far»,Ord.28,7. «Min sønn hold opp med å høre på

formaning, når du likevel bare forviller deg bort fra kunnskapsord». «En tåpelig sønn og en uforstandig sønn er til sorg for sin mor men en vis sønn er til glede for sin far, Ord.10,l.

Da den fortapte sønn «kom til seg selv» i grisebingen, etter å ha levd et utsvevende liv i sus og dus, sa han ved hjemkomsten at han hadde syndet mot sin far og Gud. Dette var sant, han hadde vanæret sin far og derved også brutt ett av Guds bud.

Men hans anger og omvendelse gav tilgivelse i tusenfold.
 

Men hva med foreldre som ikke er noe å hedre/ære? 

Dette er et uunngåelig spørsmål i vår tid hvor det stadig er fedre og mødre som svikter, velger en annen vei enn Guds vei, og noen ganger klart bryter Hans bud og veiledning også overfor sine barn. Likevel, gjelder prinsippet om tilgivelse her, som i andre situasjoner hvor mennesker synder mot oss. Tilgivelse er et bibelsk altoverveiende prinsipp, men det må i enkelte tilfeller mye Guddommelig hjelp til. Tilgivelse kan være en tung prosess født i smerte, men vil frigjøre personen som tilgir fra; bitterhet, innestengt hat, aggresjon mot andre, og selvødeleggende adferd. I tillegg har vi et løfte fra Guds Ord; «Om far og mor forlater (svikter) meg, vil Herren ta imot meg. Salm.27,10. Da Israels folk for lot Gud (sviktet), var det ikke bare fysisk Gud mente.
 

Det så tilsynelatende ut som om de tjente ham, men i hjertet hadde de sluttet å elske Ham, og ble opptatt av seg selv i stedet. Gud sammenlignet selv dette med en mor som sviktet. «....deres mor var utro. Gud vil selv ta oppgjør med de foreldre som sviktet sine barn, slik han vil med alle som ikke omvender seg. Dommen hører Gud til. Vår oppgave er å tilgi og be for dem og leve etter alle bud, inklusiv det 5. bud. Vi skal følge Jesu oppskrift i Matt. 18.15 om å gå til personen som har syndet mot oss og fortelle hva som var galt og hvor grusom synd er. Dersom denne person ikke kommer til noen erkjennelse, bekjennelse og sann omvendelse og hverken dette eller resten av prosessen nytter, skal vi behandle vedkommende som en hedning. Og en hedning er en vi ber for og søker å omvende når Gud gir oss en anledning.

Ensomhet blant eldre over tap er toneangivende i vårt samfunn.

Og vi skal følge Jesu eksempel:

Når en mann som spikret verdens skaper til et kors og drepte ham kunne tilgis, hvem skal ikke vi kunne tilgi! DETTE ER VÅRT EKSEMPEL. Jesus vil hjelpe alle til å lære å tilgi slik han gjorde, hvis vi bare vil. Men romeren som spikret ham til korset, kunne bare gjøre seg nytte av denne tilgivelsen, dersom han vendte om til Gud en gang og bekjente sine synder. At vi tilgir andre fritar ikke dem for straff dersom de ikke vender om, men det fritar oss for straff. Dersom vi ikke tilgir slik, blir vi nemlig ikke selv tilgitt. (Les; ikke frelst på dommens dag).

Når foreldre handler i strid med Guds Ord

Vi er ikke blitt bedt om å følge foreldres råd om å gjøre ting som er i strid med Guds Ord. Jesus kom for å sette ett skille mellom mor og datter, far og sønn. Det var ikke brudd på Guds lov, men en markering av at i åndelige spørsmål står Gud over våre foreldre i prioriteringer og valg av livsvei. Det er en åndelig strid det handler om.
 

Noen tanker omkring det 5. bud og dagens samfunn 

I dag har vi mange eldre i vårt samfunn, de fleste av dem er foreldre. I mange år har jeg hatt mitt arbeid i den offentlige eldreomsorg og spesielt i sykehjem. Det har ofte vært smertefullt å se hvordan den fysiske og psykiske helsen brytes ned av mangel på kjærlighet og riktig omsorg. Ensomheten er toneangivende overalt. Dette gjelder både i hjemmene og i institusjoner, men spesielt ses nedbrytningen på sykehjemmene. Valgfriheten er innskrenket, respekten for enkeltmennesker er varierende, omsorg gis uten kjærlighet, det er ikke bruk for den eldres kunnskap og erfaring, det er få, nesten ingen å dele tanker, gleder og sorger med, familiebesøk er sjelden, det er ingen å oppleve noe sammen med, gode livsvaner reduseres og åndelige behov som bibellesning, bønneliv sammen med andre, besøk i menigheten osv. stopper helt opp. At størsteparten av de eldre i sykehjem ikke lever en normal god til værelse kan mange av de som arbeider der vitne om, dersom de har øyne som ser. Ikke får de bo i sitt eget, sammen med sine egne, og ofte blir de ikke behandlet med den respekt og ære som skulle tilkomme eldre mennesker. De er overlatt av sine egne til en total offentlig (fremmed) omsorg.

Råd fra Gud

Allerede i slutten av forrige århundre gav Gud klare advarsler om ikke å bygge institusjoner for gamle (veil. til menig.b.II side 406). Forfatteren er E.G.White som vi tidligere har omtalt i bladet.

«Spørsmålet om omsorg for våre eldre brødre og søstre som ikke har noe hjem, blir stadig fremhevet. Hva kan vi gjøre for dem? Det lys Her ren har gitt meg, er blitt gjentatt: Det er ikke best å opprette institusjoner til å ta seg av de gamle, hvor de kan være samlet i en gruppe. Heller ikke bør de sendes bort fra hjemmet for å bli tatt vare på. Medlemmene i en hver familie bør hjelpe sine egne slektninger. Der dette ikke er mulig, hviler dette arbeidet på menigheten, som bør ta imot det både som en plikt og et privilegium. Alle som har Kristi And, vil betrakte de svake og gamle med særskilt aktelse og ømhet. Gud tillater at det innenfor området i enhver menighet, finnes noen av hans fattige. De kommer alltid til å være iblant oss, og Herren pålegger medlemmene i hver menighet som et personlig ansvar å sørge for dem. Vi må ikke legge dette ansvaret over på andre.»

Hva sier Bibelen?

I Bibelen kan vi lese at «den som ikke har omsorg  for sine egne, og særlig for husets folk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro,» 1.Tim 5,8. I vers 4 er særlig barn og barnebarn nevnt. Kanskje bør vi alle ta litt selvransakelse, og endre våre arbeids- og bomønstre og skape et alternativ for våre egne og andre eldre i vår nærhet?
 

Guds siste folk på denne jorden vil være kjennetegnet av at de holder Guds bud; det gjelder også det 5. bud. Gud vil også her komme deg og meg til hjelp både med tilgivelse og seier, til endring av våre ord og handlinger som ikke er i samsvar med dette bud.

Jesus er vårt eksempel: Den som kanskje hadde det mest vondt ved korsets fot var hans egen mor. Ved sin omsorg for henne og sine ord, viste han hele verden da og 2000 år senere at han elsket og brydde seg om sin mor.