Gjesteartikkel
av Ove Martinsen

Betraktninger over
Jesu natur

Hvilken natur kom Jesus i til jorden,
og er det viktig for oss å vite det?

Og du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. For snart 2000 år siden hørtes en røst av hemmelighetsfull betydning i himmelen, fra Guds trone: «Se jeg kommer, offer og gave ville du ikke ha, men et legeme laget du for meg.» «Se jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg, for å gjøre Gud din vilje.» Heb. 10,5.7.
Da Jesus ble født skilte Han seg ikke ut fra andre menneskebarn, men han var fortsatt himmelens fyrste. I tillegg til å være Guds Sønn var Han nå blitt menneskesønnen, som han ynder å kalle seg selv.

I tiden etter den første menighet har teologene hatt det travelt med å granske menneskesønnens menneskelige natur. Det later ikke til å ha vært noe problem for den første menighet. Edvard Gibbon, den kjente engelske historikeren på 1700 tallet, som skrev historien om Romerrikets nedgang og fall, beskjeftiget seg ikke bare med politiske forhold, men også med kultur og religion. Han tar seg tid til å behandle datidens teologers spekulasjon om Jesu menneskelige natur og nevner flere varianter, mer og mindre eventyrlige. Han avslutter sine betraktninger med en litt ironisk bemerkning, om at de var mer interessert i å utforske Jesu menneskelige natur, enn å holde Hans bud.

Idag dreier spørsmålet seg stort sett om hvorvidt Han tok Adams natur før eller etter syndefallet. Den katolske kirke, de protestantiske kirkesamfunn, mener at Jesus tok Adams natur før fallet. De gamle adventistene og deler av adventistene i dag, trodde og tror at Jesus tok Adams natur etter fallet.

Hva sier Bibelen?

Det første verset i Det Nye Testamentet, forteller oss at Jesus er Davids sønn. Paulus skriver i Rom. 1,3 at Jesus etter kjødet er kommet av Davids ætt. For å være av Davids ætt måtte han være Marias ekte sønn. Det vil si, hun kunne ikke være en såkalt surrugatmor. Det er som kjent en som bærer frem et foster som ikke er hennes eget, men er transplantert. Jesus som menneskelig individ måtte altså være resultatet av at et egg i Marias liv ble befruktet. Ellers ville det være løgn å påstå at Han var av Davids ætt.

Maria var uomtvistelig av Davids ætt. Det finnes i Bibelen to ættetavler. Den hos Matteus er Josefs. Den følger kongerekken fra David og Salomo til Jacob, Josefs far. Den andre hos Lukas er Marias. Den stammer også fra David, men går videre gjennom Natan, en annen av Davids sønner, til Eli, Marias far. Begge disse sønnene, Salomo og Natan, hadde David med Batseba, Urias hustru, som Matteus tillater seg å bemerke.

Det jødiske skrift Talmud, har en interessant opplysning. Matt.1,15 forteller at Mattan fikk sønnen Jakob som ble far til Josef. I Talmud berettes det at Mattan fikk Jakob med Esta. Så døde Mattan og Esta ble gift med Mattat (Luk.3,24) og med ham fikk hun Eli som ble far til Maria. I Esta ble de to slektene fra David forenet. Josef og Marias fedre var halvbrødre og de, Josef og Maria, hadde felles bestemor. Marias slektskap med Elisabeth må ha vært på morsiden.

Så tilbake til det befruktede egg i Marias liv. Bibelen sier at hun var fruktsommelig ved Den Hellige Ånd. Det må jo bety at Den Hellige Ånd var involvert, men selvfølgelig ikke på menneskelig vis. Videre gjør Bibelen det klart, at Han som ble båret frem og født av Maria var Guds sønn fra evighet av og skaperen av alle ting.

Hvordan kunne dette skje?

Guds sønn måtte ved Den Hellige Ånds medvirken, forvandles til en spermie som genetisk var i besittelse av alle Guddommens egenskaper. Denne spermie ble så forenet med et egg i Marias liv og deretter utviklet det seg på naturlig vis. Gud i Kristus forente seg med menneskeheten ved blodets bånd. Han opprettet et kjødelig slektskap til den fortapte slekt.

Jesus gav ikke avkall på sin guddommelighet da han forente seg med menneskeligheten. Han beholdt den fullt ut. Han var også fullt ut menneske. Jesus hadde to naturer, en guddommelig som var Hans egen fra evighet av. Og en menneskelig som Han arvet fra sin mor, da Han gjennom henne forente seg med menneskeheten. Selv om Maria utvilsomt var et godt menneske var hun også født med en fallen natur, selv om den katolske kirke hevder noe annet. Og hun kunne ikke overføre til sin sønn noe hun ikke hadde selv. Hvis det ikke foregikk et eller annet mirakuløst ved unnfangelsen, arvet Jesus en fallen natur.

Har Bibelen noen opplysninger om det?

I Joh.1.14 leser vi: «Og ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.» Hva for står vi med kjød? I nye Bibel oversettelser er det oversatt: Menneskets onde natur eller syndige natur, Rom 8. Og det er utvilsomt riktig nok. Jesus sier ved en viss anledning: «Det som er født av kjødet er kjød og det som er født av ånden er ånd.» Joh.3,6.

Paulus skuver i Rom. 1.kap. at han er kalt av Gud til å forkynne: «Guds evangelium... Om Hans Sønn som etter kjødet er kommer av Davids ætt» Og i 1 Tim 3,16 hvor han skriver om Gudsfryktens hemmelighet:


Og ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.



«Han som ble åpenbart i kjød,» antyder han Jesu tilknytning til menneskehetens falne natur. I Rom.8,3 erklærer han: «Gud sendte sin sønn i syndig kjøds lignelse.» Sterkere kan det ikke sies. Heb.2,14; «ettersom da barna har del i  kjød og blod, fikk også Han i like måte del dert,» vers 17; «derfor måtte Han i alle ting bli sine brødre lik » vers 18; «For derved at Han selv har lidt og har vært fristet, kan Han komme dem til hjelp som blir fristet.» I Jakobs brev 1,13 sies det: «Gud fristes ikke av det onde.» Da Jesus skulle ta opp kampen mot synden på menneskets vegne, måtte han stille seg der mennesket var. I sin Guddommelighet kunne han ikke fristes. Derfor begynte han sin menneskelige tilværelse på samme nivå som alle mennesker, men, og dette er den stor forskjellen på Ham og oss, Han gav aldri etter for den falne naturs krav.

Enn ikke under de mest prøvede forhold.

Kampen i Getsemane var den store kampen mot den falne natur. En kamp som endte med fullstendig overgivelse. «Skje ikke min vilje, men din.» Ved en tidligere anledning sa Han«jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men Hans vilje som har sendt meg.» I profetien om Jesus i salme 40, tillegges Han denne uttalelse: «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst og din lov er i mitt hjerte.» Det er tydelig at det også i Jesus var to viljer, som i det gjenfødte menneske. Men Han gav aldri etter for kjødets vilje. Ikke engang i tankene.

Nest etter Paulus er det Johannes som tydeligst uttaler seg om Jesu natur. I sitt første brev kap.4,2 skriver han: «På dette skal dere kjenne Guds ånd. Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud.» Vers 3:«Hver ånd som ikke bekjenner Jesus er ikke av Gud.» I gamle bibler står det: «Hver ånd som ikke bekjenner Jesus, at være kommet i kjødet er ikke av Gud.» I sitt andre brev vers 7 fremholder han det samme og begge steder gjør han det klart at dette er antikristens forførende lære. Noe å tenke på, særlig for kristne som hevder at Jesus tok den natur Adam hadde før syndefallet.

Det er bemerkelsesverdig, at den nye Bibeloversettelsen her øver vold på disse versene som det er henvist til. Joh.1,14 er blitt til: «Ordet ble menneske. Rom.1,3: «Som menneske kommet av Davids ætt» Rom.8,3: «Sin egen sønn i syndige menneskers skikkelse». l.Joh.4,2: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud». Likeså med Joh.7. Etter denne oversettelsen kan man trekke den slutning at Jesus bare iførte seg menneskelig skikkelse (Rom.8,3) og ikke hadde noe med menneskets natur å gjøre. Man har imidlertid, når det i Rom.8,3 omtales menneskelig kjød, oversatt det med ond natur og senere i kapitlet med syndig natur.

Det er ganske merkelig at «syndig kjøds lignelse» skal bli til «syndige menneskers skikkelse», når det andre «kjødet» er blitt til ond eller syndig natur. Det er tydelig at dette er gjort bevisst, for å tildekke sannheten om Jesu natur.
 
 
 

Har så dette om Jesu menneskelige natur noen betydning for vår forståelse av frelsesplanen?

Hvis Jesus levde et syndfritt liv i den natur Adam hadde før syndefallet, befant han seg i en annen stilling enn de Han kom for å frelse. Han hadde en fordel fremfor dem. Og Satan vil hevde at det er umulig for mennesker med en fallen natur å etterleve Guds bud. For Jesus gjorde det i en ufallen natur, sier han og da er det ikke noe bevis. Dessuten hadde Adam en ufallen natur da han var ulydig.

Hvis derimot Jesus levde et syndfritt liv i den natur Adam hadde etter fallet, den natur han arvet fra Adam gjennom Set og hele slektsregisteret i Luk.3 til Maria, da viser det at Satans påstand ikke holder.

Kampen i Getsemane var den store kampen med den falne natur. En kamp som endte med fullstendig overgivelse.

Hva betyr det for oss og vår frelse?

Det betyr at Jesus som det står om i Matt. i 21, kan frelse oss fra våre synder, her og nå. Fordi Jesus i «syndig kjøds lignelse fordømte synden i kjødet» eller som det står i den nye:« holdt dom over synden i vår natur». Det betyr at Jesus vant seier over synden og Satan, en seier som Satan prøver å tilintetgjøre ved å få menneskene til å tro at Jesus tok på seg en ufallen natur. Noe han langt på vei har lykkes med.

Det betyr at den troende kan få del i Jesu seier og leve Hans liv. Paulus skriver: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Gal.2.20. Jesus sier: «Bli i meg, så blir jeg i dere». Johannes skriver: «Hver den som blir
i Ham, synder ikke» 1. Jjoh.3,6. Videre i vers 9:

«Hver den som er født av Gud gjør ikke synd, fordi hans sæd blir i ham og han kan ikke synde, fordi han er født av Gud».

Når Jesus ifølge sine løfter tar bolig i den troende, så er hele Guddommens fylde tilstede. Jesus seier er fullstendig og for Ham er nederlag umulig. Dette vil og kan Jesus virkeliggjøre for den som tar sin tilflukt til ham.

Jesu innbydelse til Laodikea og løftet om seier, finner vi i Åp.5,20-21: «Se jeg står for døren og banker, om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham og han med meg. Den som seirer; han vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Far på Hans trone».

«Den som. har øre, han høre hva ånden sier til menighetene».



opp topp


Mens Vi Venter - nr.  9 - Oktober/November  1994