Johannes Daitey fra Sverige forteller:

«Jeg er oppvokst i et syvende- dags adventist hjem. Jeg gikk på andakter og møter, men det var ingenting som rørte meg spesielt. Når jeg ser tilbake var jeg en ungdom som fulgte med strømmen. Jeg var ikke en levende kristen, og hadde egentlig ikke noen spesiell interesse for Gud. Min far lærte meg tidlig om vår tro, men det tiltalte meg ikke. Da jeg var 15 år døde min far. Det vekket meg opp. Jeg fikk sjokk, begynte å stille spørsmål og søkte Gud. Jeg syntes det var vanskelig å få kristenlivet til å fungere for meg, og å være en levende kristen. Jeg kjente at jeg skilte meg ut fra andre. Jeg møtte mange hindringer og følte meg syndig.

Det sanne budskapet hørte jeg fra Margareth Davis. Jeg kjøpte kassetter tatt opp på hennes møter av Tor Willard Johansen, og hørte på alle dem. Jeg ville bekjenne min synder og det jeg hadde gjort i min ungdom. Jeg skrev brev til dem jeg hadde gjort vondt. I omvendelsesprosessen får man en anger for synd, se 2 Kor. 7:10, det ble til virkelighet for meg. Jeg kom noen ganger i tvil om jeg hadde bekjent nok, men da viste Gud meg fra Bibelen at han virkelig hadde tilgitt meg.

I Esekiel  18:21 står det : "Men når den ugudelige vender om fra alle de synder han har gjort, og holder alle mine bud og gjør rett og rettferdighet, da skal han visselig leve - han skal ikke dø. Ingen av de overtredelser han har gjort, skal tilregnes ham." Løftet er at om jeg vender om fra de synder jeg har begått, så regner Gud meg for rettferdig. Jeg takker Gud for at han har vekket meg opp, og for at han har godtatt meg.»
 

En vekkelse som ledet til tjeneste for Gud.
Heather Anderson fra England forteller:

«Jeg er tredje generasjons syvende-dags Adventist. Min bestemor hadde store problemer med å være Adventist. Hun ble stygt behandlet av sin mann på grunn av sin tro. Jeg vokste opp i den tro at jeg skulle tjene min menighet. Derfor tok jeg imot enhver anledning som kom min vei. Jeg arbeidet med ungdom i mange år i sabbatskolen og i andre aktiviteter. Jeg trodde jeg var en meget god Syvende-Dags Adventist.

En sabbats ettermiddag, Gordon (Beklager å måtte si det) lå og sov og jeg kjedet meg, plukket jeg ut en bok av Ellen G. White, gikk ut i haven og leste. På den tiden var jeg ikke så glad i å lese hennes bøker, normalt åpnet jeg disse bøkene, men lukket dem like fort igjen. Dette er ikke mange år siden, men denne ettermiddagen ble jeg engasjert i det jeg leste. Der sto det om Guds folk og mitt hjerte ble berørt. Jeg tenkte på meg selv og mine venner i kirken, og jeg visste at jeg var ikke slik hun beskrev, og mine venner var heller ikke slik. Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Men der jeg satt ved siden av en liten havefontene ba jeg til Gud. Jeg ba ham hjelpe meg, å bli et slikt ideal som jeg leste om, selv om jeg skulle bli stående alene.

Da jeg oppdaget budskapet om rettferdiggjørelse ved tro, fant jeg mye fascinerende. Det forandret våre liv, og er et vitnesbyrd som det ville ta lang tid å fortelle om.

Vi visste at vi måtte dele dette med andre mennesker, og at vi måtte gjøre det raskt. Vi prøvde først i vår egen menighet, og uten å si så meget mer om det så var det ikke populært. Men i stedet for å gjemme på smerten og bli bitre, valgte vi å gå til mennesker utenfor forsamlingen. Og vi fant ut at de var meget beredt for budskapet, og ønsket det. Den største interessen i våre liv er nå å gjøre Guds vilje og å være tro. Når jeg studerte og ba, så vokste jeg, men det syntes å gå så langsomt. Når jeg ser de ordene jeg skriver til andre, må jeg ofte snu meg rundt å be. Jeg blir bedrøvet når mitt liv ikke alltid er slik, som de råd jeg gir andre. Det er bare når jeg ser tilbake at jeg blir klar over at jeg har vokst åndelig. Vi hjelper ikke bare andre, men det kommer tilbake som en velsignelse på en måte vi ikke kan tenke oss. Hvis du ønsker å vokse hurtig i ditt kristne liv, så del med andre.

Når vi gir budskapet til andre forteller vi dem alle Bibelens sannheter, selv de som er vanskelige, men vi forsøker å dele det til dem som en gave fra Gud. Og når du får en gave er den gjerne innpakket attraktivt og pent. Vi pakker den inn med kjærlighet og budskapet om rettferdighet ved tro.

Det haster enormt å få budskapet ut til mennesker. Boken "Mot Historiens Klimaks" er nå forbudt i Australia og New Zealand, og vi venter at en lignende lov skal bli ved tatt til høsten i England. Gjennom vår bibelbrevskole sprer vi denne boken, og i våre private bønner ber vi om å være forberedt på kanskje allerede førstkommende vinter, om mulig å gå i retten, og kanskje også i fengsel for vår tro. Vi vet at andre har hatt denne prøven, og fått seier, og vi ber om at vi må bli inspirert av deres mot. Dette er nytt for England, og det får oss til å tenke alvorlig over Guds verk. Vi har en gudgitt anledning, og ber om at vi må bruke den rett. Vi ønsker at Jesus må komme igjen slik at denne verdens elendighet kan få en ende.

Slik har Den Hellige Ånd vekket meg opp i mitt liv, han forandret meg og endret mitt liv, og har gitt meg motivasjon.»
 

Hennes mann Gordon Anderson fortsetter:

«For tre år siden startet vi vår egen bibelbrevskole. Gud er god! I starten fikk vi 12 svar den første måneden. Vi syntes det var vidunderlig. Nå sender vi ut ca. 400 brev hver uke. Når det gjelder økonomi har vi fått utrolige bønnesvar. Det har aldri vært et tidspunkt hvor vi ikke har vært i stand til å sende ut brevene. Gud har alltid gitt oss tilstrekkelig med penger. Det siste året har vi hatt en liten bibelskole en weekend per måned for unge mennesker, som ønsker en kristen utdanning. Dette er primært for de som arbeider på nåværende tidspunkt, og ikke har råd til å reise og ta en slik utdanning. Vi har skolen i vårt eget hjem, og ungdommene sover hvor de enn finner en plass. Sammen studerer vi Guds ord. Hen sikten er at disse ungdommene skal arbeid for Jesus i hvilket som helst område Gud leder dem til. Vi har også fått stor velsignelse av dette arbeidet.»