Lojalitet i kirken

Bibelen som sannhetskilde kontra systemlojalitet

Alle kirkesamfunn vil i brytningstider møte problemet med medlemsuenighet vedrørende konfesjonelle spørsmål. Den norske kirke sliter for tiden med flere lojalltetssaker, mens ulike mindre dissentersamfunn og frikirker har sine egne parallelle kriser. Ved å følge debattene i aviser og kristne medlemsblader, er det lett å se at to grupper naturlig utkrystalliserer seg.
Den ene er i hovedsak struktur- og systemorientert og den andre prioriterer troskvaliteten og den objektive sannhetsrammen i forkynnelsen. Sistnevnte gruppe blir, ofte på en ondsinnet måte, av sine opponenter kalt "fundamentalister".

Kristne som tror at Guds Ord forkynner sannheter som ikke endrer seg med tid og sted, fortjener ikke å bli assosiert med fanatiske og sneversynte prinsippryttere, uten omsorg for mennesker. De som velger lojalitet mot Guds Ord når menneskers meninger ikke harmonerer, gjør det Gud ber dem om. Innenfor kommunikasjonspsykologien, lages et klart skille mellom gruppe-beskyttelses lojalitet og sak /sannhets- lojalitet.

Falsk lojalitet

Hvis f. eks. en politimann har overtrådt sine forhåndsinstruksjoner, utvist slett dømmekraft og påført et menneske unødig trakassering og vold (som ikke er situasjonsberettiget, men uttrykker begrensninger i polititjenestemannens personlighet eller psyke), har vi i endel tilfeller sett at andre tilstedeværende tjenestemenn praktiserer gruppe beskyttelses-lojalitet og skjuler, benekter, tolererer og lyver om overgrepet.

I en kristen kirke, vil gruppe-beskyttelses lojaliteten oftest vises i at den eller de med høyest system-autoritet, gis lojalitet uten naturlig vurdering av et lojalitets-alternativ. I en tradisjonell bedrift med lite eller ingen reell ansvarsfordeling, blir det selvfølgelig vanskelig for de ansatte å være ansvarlige, og det blir da naturlig at en leder ber om og forventer at flertallet følger lederens beslutninger.

Endel ureflekterte kristne finner det naturlig at den samme mentaliteten også må gis plass i et kristent kirkesamfunn. Å påstå at dette er den katolske kirkes struktur, er ingen beskyldning, men en erkjennelse av denne kirkens egne påstander og vedtak. Dessverre er det ennå protestanter, som ikke har forstått at et brudd med pavemaktens kirkestruktur og teologiske embetsautoritet, er selve grunnmuren i protestantismen. Protesten i protestantismen er mot lære og struktur. En samvittighets-fristilling av individet i forhold til Guds Ord og Åndens ledelse, er et ufravikelig protestantisk kriterium.

På mange områder er det naturlig at kirkens tilsynspersoner som har tjenerverv, mottar medlems-lojalitet, men denne oppslutningen må aldri ha sine røtter i automatisk respekt for tilsynsvervet, men i at personen som har fått et ansvarsbærende verv formidler en teologi som er synkro nisert med Guds åpenbarte vilje og råd.

Lojalitet mot sannheten

Det foreligger mange eksempler på at kirkeledere har trukket medlemsmassen med seg i en endret teologi, fordi de flestes lojalitet var knyttet til systemets flertallsvedtak og ikke til en objektiv skriftbasert bekjennelse som formidler autoritet og gir den eneste gyldige eksistensberettigelse. En kristens lojalitetsforpliktelse, skal og må ha sitt fundament i Skrift og åpenbaring, ikke i embet og posisjon. Ingen kristen leder har lov eller rett til å plassere seg mellom et menneske og Gud, eller overta Helligåndens veileder rolle. Mellommannen i den nye pakt heter Kristus, og enhver som forsøker å ta hans plass ødelegger den gjerning og oppgave Frelseren nå utfører i himmelens helligdom.

Kristne ledere som forventer at medlemmer skal akseptere og følge deres vedtak, bestemmelser og prioriteringer fordi de som ledere kan pålegge andre å være lojale mot deres vedtak og meninger i kraft av embet, fungerer i den gamle pakt og har utpekt seg selv til Den Hellige Ånds vikarer. Ledere med en slik mentalitet, må hurtig korrigeres, tilbys hjelp og eventuelt benyttes i andre oppgaver, hvor deres manipulerende psyke ikke gis anledning til å spilles ut i teologisk sammen heng, eller på annen måte tolereres slik at mennesker blir skadelidende.

Kirkehistorien

Om en bisskops lederskap, uttrykker den Lutherske bekjennelse dette grunnprinsipp på følgende måte:

"Når de (biskopene) lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menigheten en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem." (Amanuensis Roald Flemestad sitert i Vårt Land - Magasinet, 26. oktober 1991.)

Dette prinsippet gjelder selvfølgelig alle samfunn som, med det lys de besitter, gjør Ordet til sannhets kilde. Påbudet om direkte og pliktig ulydighet, kan (her nevnt som en kuriositet) til og med finnes i den katolske Augustins refleksjoner, men blir som de fleste vet, i praksis ignorert av denne kirken når biskoper eller geistlige har stor systemstatus. Augustin sier; "Man bør.. .ikke gi de katolske biskopene medhold dersom de tar feil - eller mener noe som strider mot Guds kanoniske skrifter." (Samme kilde.)

Prinsippet i disse betraktningene, henter selvfølgelig sin kraft fra er kjennelsen av at lederskap i kristen/ teologisk betydning, ikke gir verken autoritet eller legalitet før samstemthet med Guds åpenbaring er vurdert. En kristen har sitt oppdrag, mandat og trosfundament fra Gud alene, ikke fra den til enhver tid sittende ledelse. Lojalitet har derfor et mye dypere feste enn kirkemøter, presteskap, konformitetspress eller kirkepolitiske hensyn. Ufattelig mye skade er skjedd i Guds navn, fordi vanlige menighetsmedlemmer glemte hvor deres lojalitet skulle være.

Alle kan advare

Ethvert medlem av et kirkesamfunn, er ovenfor Gud, sin samvittighet og sine medtroende, pliktig og ansvarlig til å påpeke, advare mot og utfordre enhver forkynnelse, skriftlig eller muntlig, som på betydnings fulle områder fraviker Bibelens lære. Ingen pave, kardinal, biskop, prest, pastor, forstander eller legperson har et eneste milligram autoritet i sin forkynnelse eller teologiske prioritering, om Ordet settes til side. Sannhet overskygger alltid og til enhver tid både embet og posisjon.

Paulus går så langt at han til og med anmoder de troende til ikke engang å ta imot i sitt hus eller hilse velkommen de som slår inn på avveier og ikke blir i Kristi lære, 2. Joh. v. 9.10. Det betyr i praksis å ikke ha sosialt samvær med eller høre på de som forkynner og lærer det falske. Apostelens formaning kan virke både hard og ekstrem, men må sannsynligvis sees i sammenheng med at djevelen arbeider intenst med å lede mennesker til fortapelse gjennom falsk og livsfarlig teologi.

Hedenskap, ateisme og gnostisisme er ikke sann kristendoms farligste fiende.

Falsk kristendom, hvor mye sannhet er sammenblandet med litt løgn, er den største trusselen. Med sin advarsel mener Johannes neppe at vi aldri skal snakke med de som tror og lærer falsk teologi. Hvordan skal de ellers nås? Hans budskap må være at vi ikke skal la slike mennesker bli våre lærere i åndelige ting. Vi må ikke lytte, lære eller sitte som tilhørere på falske forkynneres premisser.

Det kan være interessant å vite at den teologiske rammen for de sterke ordene Johannes benytter, var en advarsel mot de som ikke trodde at Kristus kom som sant menneske med fallen, syndig, kjødelig natur som vi alle har, 2. Joh. versene 7-11.

At en slik fatal misforståelse ødelegger hele hensikten med forsoningen og i sannhet representerer en meget alvorlig ubibelsk forkynnelse, belyser vi i artikkelen "Jesu natur og din frelse" i denne utgaven av MVV.



opp topp


Mens Vi Venter - nr.  8 -Juli/Aug.  1994
http://welcome.to/MensViVenter