Noa var nå 599 år gammel. I over 119 år hadde han forkynt advarselsbudskapet om den kommende vannflommen. Han tryglet og ba sine medmennesker om å vende om til Gud, og akseptere den eneste vei ut av katastrofen som lå foran, nemlig tryggheten i Arken. Mange hørte hans appeller, men svært få trodde hans ord. Noen hånte ham andre lo, mens de som selv mente seg å vite noe om Gud, ble sinte. En av tilhørerne hadde reist lang vei for å høre dommedagsprofeten. Historiene om denne sære, annerledes og gammeldagse forkynneren, hadde spredt seg i området, og mange kom for selv å kunne oppleve "fenomenet Noa." Rene turistattraksjonen var han blitt.

Ryktene fortalte om en dyster og fundamentalistisk forkynner som lovet død og undergang for alle som ikke trodde på hans spesielle utgave av teologisk fortolkning. I utgangspunktet var jo denne sektlederen en garantert taper. Det var mange gode og velmenende mennesker i landet, som hadde sin egen gudstro og tilbedelsesform. Lederne i noen av disse trosretningene hadde innsett at resultatet ble kaos, om alle skulle prøve å selge sin versjon av hva som var og ikke var sant, og bare stjele tilhengere fra hverandre slik politiske partier gjorde. De hadde begynt å samarbeide om tro og lære de tross alt hadde felles. Det var vel heller ikke til å unngå at alle hadde fått med seg endel kjepphester fra sin bevegelses historiske utvikling, som med fordel kunne tilskrives pionerenes tid og tenkning, men som i dagens situasjon med fordel kunne gi plass til mer moderne refleksjoner. 

Ryktene fortalte om en dyster og fundamentalistisk forkynner som lovet død og undergang for alle som ikke trodde på hans spesielle utgave av teologisk fortolkning.

Idet han sammen med andre til reisende ventet på dagens etterhvert faste og tradisjonelle appell, gjennomgikk han i sine tanker de godt forberedte og uten tvil provoserende spørsmålene han hadde planlagt, og han var ganske tilfreds med hvor logiske og taktiske hans motargumenter egentlig var. De som betraktet ham der han sto lengst framme i tilhørerskaren, ville nok lagt merke til et litt hånlig og arrogant smil, der han tålmodig ventet på de absurde påstandene om vannflom, dom og verdens undergang. Den kulørte ukepressen som tidligere hadde dekket båtbyggerens taler, hadde gitt han nøkkelordene Noa pleide å lire av seg.
På en måte hadde ikke den besøkende et teologisk ståsted langt unna Noas. De trodde utvilsomt på den
samme Gud. Begge hadde en forståelse  av Guds budskap for tiden de levde. De kjente begge beretningen om hvor dan det hele begynte i Edens hage. De visste om Kains synd, og om betydningen av å ofre et dyr som var uten feil, som symbol på en ham som en gang skulle komme og frelse fra synd.

Siden vi ennå må vente litt på Noa, kan vi også legge til at tilhøreren vi fokuserer på, hadde en bra utdannelse, og meget godt kunne bedømme hva som var vesentlig og hva som var perifer forkynnelse. Han fant hos seg selv et oppriktig ønske om å hegne om sin religions rykte og anseelse. I en tid da mye sært og ekstremt ble sagt og gjort i Guds navn, følte han en byrde for å vise medlemmer av andre religiøse overbevisninger, at de ikke måtte tilskrive hans trosretning de ekstreme og ubalanserte tolkningene Noa gjorde seg til talsmann for. Det at de tross alt hadde en felles bakgrunn, gjorde situasjonen litt pinlig, men gjorde det også til en prioritering, at denne mannen ble satt på plass. 119 års terping på den samme leksa fikk jammen være nok.

Selv hadde han gjentatte ganger både skrevet og forelest om betydningen av å nedtone de aspektene av egen tro som andre opplevde uforstående, merkelige og lite harmonerende med tradisjonell tenkning. Det er jo ganske logisk at forkynnelse blir betraktet med langt mer velvilje og aksept, om fellesnevnere i tro og lære kunne synliggjøres og vektlegges slik at ulikheter ble mindre markante. Alle liker tross alt å få bekreftelser på at det de selv tror, er riktig og fornuftig. Ingen liker å ha tatt feil, derfor bør man unngå korrigerende formidling.

Hans trosbror Noas ensidige fokusering på betydningen av å være beredt for oppgjør og dom, gjorde vår venn både irritert og trist. Kunne han bare få sin velmenende men litt fanatiske kollega i tale, ville han prøve å vise ham at ingen liker å høre at endetiden er nær, at alt ikke er i orden og at det kreves endring som ennå ikke har funnet sted.

Noa måtte da forstå at tiden hadde forandret seg og at den nærværende sannhet selvfølgelig måtte tilpasses tid og sted. En tung, konservativ og omtrent patriarkalsk forkynnelse, var kanskje berettiget for over hundre år siden, men må selvfølgelig justeres og finne en mer moderne og smakfull uttrykksform enn den akseptable på pionerenes tid. Han mente Noas budskap manglet både validitet og appell. En annen faktor var at nyere teologisk forskning hadde vist at mye av det Noa tok fram, sannsynligvis ikke stemte likevel. Tiden for bastante påstander om rett og galt var forbi. Alle måtte da fatte at den gamle (gammeldagse) historiske prioriteringen, måtte vike for en mer progressiv og fremadrettet tenkemåte, hvor læremessige ulikhet ikke lenger skulle være det mest synlige i framførelsen.

Tiden er kommet, følte han, for en omdefinering av hva som utgjør det essensielle i forkynnelsen. På en måte hadde visse andre trosretninger kommet lengre enn oss, i å vektlegge det som virkelig teller og oppleves vesentlig, nemlig at Gud elsker alle, vil alle vel, og har gjort frelsen lett for alle som tror på hans navn. Jo mer han tenkte på det, jo sikrere ble han på at det faktisk var mye lettere å bli frelst enn å gå fortapt. Fokuseringen på en nær forestående dom og verdens undergang, samtidig med påstanden om at det bare er én eneste sannhet som leder til  frelse, er simpelthen ikke akseptabel forkynnelse lenger. Alle vet jo at  kjærligheten er både rund, pluralistisk, tolerant, ydmyk, lite påståelig  og betingelsesløst aksepterende. "Firkantede" mennesker burde simpelthen ikke bli forkynnere.

 Mannen var både flau og skamfull over at båtbyggeren bekjente seg  til samme trosfundament som han selv. I ledelsen hadde de ofte drøftet hvordan man kunne stoppe munnen på denne kverulerende utbryteren. Forsto han ikke at forkynnelse ikke måtte inneholde advarsler og påståeligheter om hva som er rett og galt. Gjesten vi her omtaler, følte adrenalinet strømme i blodet når han tenkte på Noas stupiditet. Tenk å bedra seg selv ved å tro at han hadde en misjon med et slikt budskap! Hvordan kunne de som hadde ansvar for å styre og kontrollere vitnetjenesten gjøre sin jobb når slike fragmentarikere kjørte sitt eget løp og innbilte seg at de kunne gå utenom det ledelsen hadde vedtatt å være rett forkynnelse og framgangsmåte. Folk burde overlate forkynnelsen til de som har en teologisk bakgrunn og kan dette krevende mentale håndtverket. Hele båtprosjektet med påfølgende advarsler og domsforkynnelse, begynte å bli en belastning for systemet. Det hele var svermeri og uvitenskapelig tull. Lærde menn hadde for lengst påvist at Noas enkle og naive budskap var galt.
 
 

0bservasjon  2.

Mens andre familiemedlemmers hammerslag ennå hørtes der borte ved kjempebåten, kom endelig Noa ruslende over til det provisoriske podiet satt opp for de regelmessige appellene. Vår besøkende venn våknet fra sin indre refleksjonsreise, og stirret med forventning på den alvorlige mannen som kom nærmere.

Men noe merkelig skjedde. Noa slentret smilende og avslappet fram til talerstolen. Det var nesten som om hans kroppsspråk kommuniserte at han var litt brydd og flau, eller at han nesten hadde ønsket at det ikke var kommet noen tilhørere denne dagen. Det kom ikke noen advarsel eller appell fra hans munn. Det eneste forsamlingen hørte var forkynnelse de var godt vant med å høre der de bodde. Ingen kunne ha problemer med dette budskapet. Hans ord og tanker var det samme alle var vant med å høre. Mild og rund forkynnelse innpakket i kjent terminologi, svakt krydret med små humoristiske historier med et innhold som var familiært for alle.

Han snakket om at Gud er glad i alle, om hendelser fra historien og løftene om at en gjenløser skulle komme engang. Det var faktisk ikke et eneste ord å høre som kunne virke utfordrende eller provoserende på noen. Med tilfredse smil så tilhørerne på hverandre og nikket anerkjennende. Her var ingen fanatisme eller ubalansert forkynnelse. Alt var fint og harmonisk og stemmen så rolig og søvndyssende at hele seansen ble en fredfylt og avslappende erfaring som sikkert gjorde mange godt i en stressende og travel hverdag.

Gjesten vår var grundig og gledelig overrasket. Nå kunne sannsynligvis komiteen som var sammenkalt for å drøfte tiltak mot denne bråkmakeren, oppløse seg selv. Det var igjen fred, harmoni og enhet i fellesskapet.
Da det etter talen ble gitt anledning til spørsmål, påpekte vår utsending at Noa ikke en eneste gang hadde berørt den tradisjonelle advarselen om en ødeleggende vannfiom, dom, og verdens undergang på grunn av synd og elendighet og om nødvendigheten av at absolutt alle mennesker måtte ta et personlig standpunkt for Noas spesielle budskap for å kunne bli frelst.

Svakt rødmende og med en unnselig skuldertrekning, smilte Noa avvepnende og sa at han nok dessverre var kommet i skade for å formidle et noe ensidig budskap de siste 119 årene. Men misforstå meg ikke, fortsatte han, jeg tror ennå på budskapets aktualitet, som en tidløs påminnelse om livets flyktighet og at Herren en gang vil gripe inn i menneskenes situasjon. Han føyde fort til, at det hørte med til planen å ferdigstille arken, men siden vi alle må bli flinkere enn tidligere med å være sensitive til menneskers behov, kultur og samtid, vil nok ikke dette arbeidet ha topp prioritering lenger. Han kunngjorde også at en utvidet komité var engasjert for å legge planer slik at båtprosjektet kunne benyttes som museum hvor daglige foredrag kunne tilbys besøkende som ønsket å vite mer om hvordan de troende tenkte og prioriterte i forrige generasjon.

Ved å fokusere så sterkt på bud skapet om vannflommen, innrømmet han, har jeg nok kommet i skade for å prioritere problemstillinger svært få er opptatt av. En oppriktig analyse av mine holdninger, fortsatte han, har vist meg at det er en rekke mer aktuelle temaer som trenger vektlegging. Jeg er også blitt bedt om å være behjelpelig med endel administrative oppgaver, informerte han tilhørerne, som vil kreve både tid og krefter i tiden som kommer.

Observasjon 3.

Seks måneder senere kom vannflommen. At arken ikke var ferdig, betød ikke så mye, for det var likevel ingen som var beredt til å gå inn i den. Alle mennesker og landdyr på jorden omkom og kloden fortsatte sin eksistens bebodd kun av fisker og sjødyr.

Epilog.

Er du glad for at dette ikke skjedde? Vannflommen kom, men bare åtte små mennesker av datidens mange millioner gikk inn i den, etter 120 års bygging og forkynnelse. Det er flere mennesker på jorden idag, og vi vet ikke om en like liten del av verdens befolkning vil gå inn i arken denne gangen. Du og jeg hadde selvfølgelig ikke vært til om Noa hadde hørt på de velmenende rådene han i dette tankeeksperimentet fikk av sine trosbrødre. Hans budskap om omvendelse, et endret liv, om dom og lydighet mot Gud, ble møtt med sinne, hån og latter. Men Noa forandret ikke budskapet han hadde forkynt i 120 år, selv om lærde teologer og flertallet av hans trossøsken vedtok at tiden nå var kommet for et annet budskap. Han gikk ikke med på å omdefinere prioriteringene fra over 100 år tilbake. Han aksepterte ikke at et annet budskap var essensielt like før vannflommen enn det som opplevdes riktig og viktig da advarselsbudskapet begynte å lyde. Han trodde heller ikke på at det var riktig at et ny og progressiv forkynnelse krevde at han måtte si det motsatte av det han la fram for folket tidligere.

Her i "Mens Vi Venter" redaksjonen ber vi daglig om at nåtidens Noaer må motta så mye av den samme kjærligheten til Gud og bud skapet at de har styrke, nåde, kraft og tålmodighet til ikke å endre forkynnelsen oppriktige mennesker må høre før alt er slutt her nede.

(Vi ønsker å takke Standish brødrene for hovedideen til disse betraktningene, selv om innholdet ble endel annerledes enn de formulerte det.)