Konfronterende og avslørende påpekning av synd og nederlag hører ikke noe sted hjemme hos en Ordets forkynner. Alle vet da at mild, høflig, bekreftende og forsiktig fremleggelse av bibelens budskap, er hemmeligheten til menighetsvekst. Har ikke erfaring vist at potensielle medlemmer må få budskapet presentert i små porsjoner over lang tid slik at det kan modnes. Sannhetene de skal ta standputikt til nå ikke oppleves altfor voldsomme og dramatiske.
 

Når menigheten blir mindre.

I enkelte kristne forsamlinger blir menighetene mindre og mindre for hvert år. Vi ser flere steder at systematisk tilbakegang er
utviklingen. I noen kirkesamfunn dør det flere eldre hvert år enn nye vinnes for Kristus. Hvorfor? Var forkynnelsen for direkte? Ble det for mye å ta standpunkt til? Var det alle de ukentlige vitnesbyrdene om korsets kraft til å frelse fra synd som skremte menighetens unge og de nye som kom innom for å høre? Ble bønnene for personlige? Eller var det den sterke, tydelige og åpne forkynnelsen om at Jesus snart kommer igjen som gjorde menighetene små og forårsaket at så mange sovnet? Opplevde de for mye bibel forkynnelse hvor endetidens store og viktige sannheter ble fremlagt?

I en artikkel i «Dagen» l/4-96 var overskriften «Snart ved veis ende.» Det var Metodistkirken i England det ble skrevet om. Like etter årtusenskifte vil dette kirkesamfunnet bli borte. Hver eneste dag - sju dager i uka - mister metodistene i England 26 medlemmer. Dette har pågått over lengre tid og statistikken viser klart når null puiiktet kommer. Mange av menighetens eldre har klare meninger om hvorfor dette skjer. De etterlyser en sterk Bibelsk forkynnelse som kan gripe mennesker og overbevise dem og vise at Gud kan forandre alt i våre liv. De etterlyser de dype og metodiske studiene i Guds Ord som ga bevegelsen et navn. De tror ikke at spill, underholdning, kristen «gladjazz,» jubalong og gøy er veien å gå. Men de blir grundig imøtegått av sine egne ledere. Kirkens tilsynsmenn har kommet til at det er søndagsåpne butikker, store shoppingsentra og fritidsparker som er problemet. Tilbakegangen er knyttet til sosiologiske årsaker og i møte med
slike samfunnsendringer er det enighet om at Den Hellige Ånd må melde pass.

Men tilbake til pinsefestens dag. Etter Peters kraftige påstander om mord og frafall, står det at da de hørte denne fremleggelsen, «Stakk det dem i hjertet,» Ap.gj.2,37. Ja skulle bare mangle, tenker noen. Med slik knivskarp forkynnelse ville de fleste føle smerte. Man burde nesten ta som gitt at tilhørerne til slik kommunikasjon blir både sinte og fortvilet. Fordømmelse og anklager hører ikke hjemme på en talerstol. Peter behandlet dem visselig på en arrogant og overlegen måte. Noe omvendelse kunne han ikke regn med skulle kommer ut av det. Men det var jo ikke slik de reagerte, var det vel? Da jødene ble konfrontert med Peters «rett på sak» forkynnelse sa de til ham og de andre apostlene «Hva skal vi gjøre, brødre?» Ap.gj 2,37. «Omvend dere -» sa Peter. Og så fortalte han dem hva de måtte gjøre for å bli Guds barn og født på ny.
 

De oppriktige kan nåes.

Forundrer denne responsen deg ?
Den burde ikke det, for det er jo rett ut fra oppskriften det som skjedde. Det er ikke den direkte og utfordrende forkynnelsen som er problemet. Det er mentaliteten til mottakerne som er avgjørende. Denne gangen talte Peter til oppriktige mennesker som hadde tatt feil. De ønsket å finne og følge objektiv sannhet, men hadde hittil ikke funnet den.

Med et slikt sinnelag oppleves det ikke verken provoserende eller dømmende å lytte til forkynnelse som kaller synd med sitt rette navn. De tilstedeværende tolket ikke Peter å være en stolt, selvgod «blære» som følte seg bedre enn andre og fant glede i å fordømme noen. Når menigheter holder på å dø ut, er årsaken neppe at mennesker får vite at Jesu blod kan frelse, rense og forandre liv. Det er ikke navnet på synden vi kan frelses fra som får medlemmer til å for svinne. Det er heller ikke Bibelens løfter om kraft og hjelp i rette tid som skremmer.

Erfaring viser at kirker som prioriterer et sosialt halv-humanistisk evangelium hvor alle går hjem etter gudstjenesten med gode følelser uansett hvordan deres kristenliv ser ut, er de som blir borte.

Og selvfølgelig må det bli slik.
 
 

Forkynnelse om frelse fra synd. Kanskje problemet er et budskap som munner ut i; «La oss ha det hyggelig sammen og oppleve et sosialt fellesskap.»  Vi undervurderer ikke verken sosialt fellesskap eller hygge. Vi sier derimot at evangeliet om frelse fra synd er nettopp det og ikke et evangelium om sosialt fellesskap og hygge. Det siste møter viktige behov. Det første gjør oss til Guds barn, hvis vi lar oss frelse. Det beste er å oppleve begge, men det siste kan ikke ta det førstes plass. Årsaken til mange menigheters stagnasjon, er sannsynligvis at det å være kristen ikke lenger tilbyr noen vesentlig livsendring. En narkoman vil ikke ha en kristendom som normaliserer misbruket. Han lengter seg bort fra avhengighetsforholdet.

En narkoman vil ikke ha en kristendom som normaliserer misbruket. Hun lengter seg bort fra  avhengighetsforholdet. (Bildet er arrangert)

Hvorfor det? Jo fordi han så ofte må gå sulten hjem fra Guds hus.
Fordi de normaliserte nederlagene for ham kanskje representerer hissig krangel, vond sjalusi, eller urene tanker som leder til regelmessige fall. Når selv Gud ikke kan gjøre noe med en ustyrlig karakter, blir forskjellen mellom et kristent og verdslig liv ubetydelig.

Mennesker som selv ønsker vekst og som daglig ber om Den Hellige Ånds veiledning, er vant med at Ånden påpeker deres synd. De både vil og ønsker det. De ser ikke på redskapene Gud benytter for gjøre dem oppmerksomme på hva som er Guds vilje, som fiender. Det «Stakk dem i hjertet» og de omvendte seg, leste vi.
 

Stefanus.

Ikke lenge etter denne episoden er det Stefanus som står for forkynnelsen. Også denne gangen stakk det tilhørerne i hjertet, men resultatet ble ganske annerledes. Stefanus «var full av nåde og kraft» står det, Ap.gj.6,8. Vi leser også at «en stor flokk av prestene ble lydige mot troen.» Mange hadde med andre ord samme responsen som den vi alt har omtalt fra pinsedagen. Men det var ikke alle som hadde en slik mentalitet.

Noen av de som hørte Stefanus vitne, ble rasende. Gud nåde og kraft som fylte og talte gjennom ham, kunne ikke hindre deres holdninger og reaksjoner.

Burde ikke Ånden ledet Stefanus et annet sted? Kunne ikke Ånden gjort ham taus slik at deres raseri ble unngått? Gud vil da ikke at mennesker skal bli rasende.

De som ikke talte hans forkynnelse hisset opp folket, Ap.gj.6,12, spottet ham, vers 11, og arrangerte «falske vitner» vers 13, for å ta knekken på ham. Hvorfor grep ikke Den Hellige Ånd inn når alt skar seg på denne måten? Det var nettopp det Han gjorde. Hvert ord i Stefanus' munn var det Ånden som styrte. Alt skjedde etter oppskriften.

Stefanus minnet dem på Guds ledelse og omskjærelsespakten Gud hadde inngått med dem. Han fortake like direkte som Peter hadde gjort, at de måtte omvende seg. Det er ikke nok, sa han, å være omskåret på kroppen. Å ha den religiøse partiboka på plass gjør ingen til Guds barn. De måtte erfare en hjerte-forandring før de var rett med Gud. Men disse lytterne var ikke oppriktige som de Peter hadde talt til. De ble rasende da Stefanus satte ord på deres sanne åndelige tilstand. Det var sterkt det han sa under Åndens veiledning. «Dere stivnakkede og uomskårne,» sa han.  Tenk å si noe slikt! Det ville være det samme som om noen idag hadde sagt; «Dere er stolte og ikke født på ny selv om dere kaller dere kristne og bekjenner dere til å være Guds spesielle folk.» «Dere står alltid Den Hellige Ånd imot - som deres fedre, så også dere,» sa han, Åp.gj.7,51.
 

Gud definerer budskapet.

Du får tenke og mene hva du vil, men det var Ånden som ba Stefanus om å si det han sa. Hvis du skulle finne ut at du er dypt uenig med Ånden, er jo det noe å tenke litt over.

Det var mens han var «full av nåde,» (6,8) og fylt av Den Hellige Ånd (7,55) disse ordene kom fra hans munn. Når synd slutter å være nettopp det og sannhet likeså, blir formålet med forkynnelsen å hindre at lytterne  føler ubehag. Da blir behagelige følelser forkynnelsens tommestokk.
 
 
 

Hvis resultatet av forkynnelsen er at synderen har det godt med seg selv mens det er uoppgjort og utilgitt synd i hans hjerte, er evangeliet forstummet. Da vil tv, kino og teater etterhvert ha mer å tilby, siden det er ennå lettere å flykte fra ubehag der. Men Stefanus var ikke ferdig ennå. Dere som har mottatt Guds lov gitt dere av engler; har ikke selv holdt den, sa han. Denne legmannen var jo rene katastrofen for enhver sjelevinning. Han produserte jo fiender på løpende bånd. Hvis en Stefanus hadde dukket opp i din menighet, hvordan ville du reagert ? Hvor lang tid tror du det hadde gått før menighetsstyret tok affære? Vi har grunn til å tro at mange kristne er grundig ukjente med hvordan Den Hellige Ånd arbeider.

Budskapet om at Jesus valgte å dø for synder vi personlig liker og tviholder på,  stikker hardt i hjertet. Det leder enten til bitter opposisjon eller overgivelse.

Det kalles ikke kjærlighet å lulle mennesker i koselig søvn når fienden spenner buen. Da samarbeider vi med motstanderen og vil engang bli stilt for riksrett.

Vi har selvfølgelig et lovverk som reagerer bra når folk slår hverandre ihjel, men det finnes andre måter å gjøre Guds stemme taus på. La oss alle kjenne etter hvor vi høre hjemme. Da Stefanus ordla dere synd, viste han dem veien til frelse fra den. Han gjorde det av og omsorg og kjærlighet. Hans gudgitte og åndsstyrte holdning og fremgangsmåte, var like rett selv om lytterne raste, forbannet han, følte seg kritisert og tråkket på. Han fortalte dem hvor livbeltene var like før båten sank, slik at de kunne reddes. Var de stygt gjort, selv om de ikke ville reddes? Han viste den veien til den eneste døren som ledet til evig liv, nemlig anger, erkjennelse, bekjennelse, tilgivelse og avståelse. Hadde han forblitt taus eller unnlatt å fortelle dem forsoningens oppskrift, ville han vært en falsk forkynner. Deres blod ville da bli krevd av hans hånd, Es.3,18.

Men det kostet han livet. Ja, åndelig sannhet har alltid større egenverdi enn konsekvensene den fører til. Det er slik nå også, men det er ikke så mange som vet det lenger.

Idag får passive benkesliterne i mange menigheter høre at kristen kjærlighet er å gi folk det de aller helst vil ha, ikke det Gud aller helst vil gi. Hvis de vil kalle seg kristne og samtidig leve et verdslig liv og gå fortapt, møter de holdninger som sier at det er greit nok.

Martyrene mente noe annet. De trodde sannhet og lydighet alltid var viktigere enn livet. Det samme gjorde de reformatorene som turde stå for Skriften selv om det var meget upopulært. Da folket hørte hva Stefanus sa, står det at det «Stakk dem i hjertet,» Ap.gj.7,54. Uttrykket kjenner du igjen. Responsen var ikke den samme som da Peter forkynte, men siden tilhørerne ikke ønsket sannheten, ledet hjerte-stikket den Hellige Ånd påførte dem, til noe ganske annet. De sa ikke «hva skal vi gjøre, brødre?» Denne gangen visste de meget godt hva de ville gjøre. «De skar tenner mot ham,» v. 54. Ja de skrek «med høy røst og holdt seg for ørene -» v.58.

Metoden er dramatisk effektiv hvis noen vil slippe å høre. Hadde de følt at Stefanus bare var en gal og fanatisk tulling ville de ledd av ham og gått sin vei. Det er vel slik idag også. De som i vår tid gjør hans budskap synlig, møter i prinsipp samme behandling. Styrken på motstanden dokumenterer ofte budskapets sannhetsgehalt. Guds Ånd, som valgte ordene for Stefanus, ville at alle skulle ta et standpunkt for eller imot. En lunken mellomtilstand holder ikke og vil i praksis alltid til slutt lede til opposisjon mot Gud.

De «stormer alle som en inn på ham,» Ap.gj.7,57 og «drev ham ut av byen og stenet ham,» v.58. Stefanus vant. De tapte. Hans forkynnelse var både rett og nødvendig. Alt han gjorde var etter Guds plan.

Lærdom å hente.

Et av prinsippene vi bør ta med fra denne beretningen er at forkynnelse som ikke leder til valg neppe er sann forkynnelse.
En annen observasjon er at sann forkynnelse vanskelig kan tilpasses tilhørernes ønsker. Og for det tredje er det ikke sikkert at forkynnelsens mottakelse sier like mye om forkynneren som mottakerne.

Hva gjør du med forkynnelse som «Stikker deg i hjertet?»
-Sier du «han fortjener å dø,» eller ber du om at selvet ditt må dø.
-Stikker du fingrene i ørene eller lytter du til hva Ånden sier?
-Jager du forkynneren ut av byen eller går du inn i ditt lønnkammer?
-Stryker du et navn i protokollen eller ber du Gud bevare ditt i sin bok.
-Anbefaler  du fratagelse av verv eller trygler du ydmykt om oppgaver i Guds plan.
-Roper du av raseri eller roper du Herren om nåde?
-Kaster du stein eller kaster du deg på kne?

I endetiden skal Guds sanne folk ha omtrent hele verden imot seg. Blant motstanderne vil det være mange bekjennende kristne som har sluttet å være glad i Bibelens sannheter. De trofaste vil forkynne et budskap så rett på sak at alle, absolutt alle, må si ja eller nei. Selv om flertallet forkaster budskapet og søker å slå dem ihjel, er deres forkynnelse etter Guds vilje. På Peter og Johanners' tid måtte alle som hørte velge side. Det er slik idag også.

JB