Den gammeltestamentlige og kroppslige omskjærelsen innebar:

- Ydmykende, intimt og personlig inngrep.
- Sterk smerte
- blod
- noe ble skåret vekk og fjernet
- en endring som forårsaket varige merker, konsekvenser.
- at noe ble gjort med personen
- førte til redusert risiko for betennelse og sykdom
- forårsaket økt fruktbarhet
- de som ikke ble omskåret ville til slutt gå til grunne
- var ikke noe man kunne velge å si nei til og samtidig være sann israelitt

På samme måte som tempeltjenesten i jødenes tabernakel var en kopi, modell eller skygge av det som virkelig skjedde i Guds forsonings plan, var den fysiske omskjærelsen også en illustrasjon på en absolutt og nødvendig erfaring alle må ha for å bli og fortsatt være sanne Guds barn.

Den virkelige og originale omskjærelsen som teller i vårt forhold til Gud, utføres av han i det han gjør noe med oss og endrer sinnets prosesser som inkluderer tanke, følelser, motiv og holdninger og dertil følgende prioritering og atferd.

Prosessen er dyp, ydmykende for selvet, smertefull for stoltheten og forårsaker en endring som absolutt setter spor, reduserer vår sårbarhet i møte med djevelens fristelser, virker sterkt forebyggende i forhold til syndige valg, samt gjør det mulig å vinne frukt i arbeidet for Gud.

Den mirakuløse mentale omskjærelsen, gjør at Guds Ånd kan forme og bevare Kristi sinn og mentalitet i og med en natur som i utgangspunkt er fallen og svak.

Bibelen kaller denne operasjonen Kristi omskjærelse i motsetning til kjødets omskjærelse. Kol 2,11.

Den sanne omskjærelsen, som forandrer karakteren, var ikke en ny oppfinnelse Gud satte i verk da Jesus kom. Den var alltid den eneste ekte, sanne og virkelige omskjærelsen. Å fjerne forhuden på det mannlige lem, kunne selvfølgelig aldri gjøre en synder rettferdig, men var bare et symbol på erfaringen og løftet som gjorde det mulig å endre menneskets karakter og tilgi og rense fra synd.

Den fysiske omskjærelsens «skygge» var like kraftløs som blod av kalver og okser var til å rense fra synd.

Det var alltid sinnet og karakteren Gud ønsket å gjøre noe med i frelsesplanen.

Alt i 5. Mosebok 30,6, uttrykkes hva virkelig omskjærelse innebar. «Så omskjær da deres hjertets forhud og vær ikke så hardnakket.»

«og Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte... så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel.» 5. Mos. 30,6.

Gjennom hele gammel testamentets tid, lengtet Gud etter at flere av hans barn skulle forstå at en fysisk omskjærelse hadde null verdi om hjertet eller sinnet ikke ble «omskåret». Resultatet ville, som alt nevnt, bli mennesker som sluttet å være harde og stolte og som elsket Gud av hele sin sjel.

Guds lov i sinnet

Rom. 2,25 formidler at et menneske som i nytestamentlig tid, lever i samsvar med og lyder Guds lov, er omskåret i sitt sinn, selv om kroppen ikke er omskåret. Dette viser klart at lovlydighet på grunn av et endret sinn, er omskjærelsens mål og hensikt.

Videre sier Paulus i Rom. 2,28.29, at den som bare er omskåret i det ytre (er jøde i det ytre ) egentlig ikke er en ekte jøde (israelitt) eller Guds barn, for «omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden».
Gal. 6,15 konkluderer rett ut at «det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret», men å være en ny skapning.

Jeremia knytter også den ekte omskjærelsen til en mental prosess, når han skriver: «Omskjær dere for Herren og ta bort hjertets forhud.» Jer. 4,4.

Miraklet med å innplantere loven i sinnet, eller synkronisere et menneskes mentale prosesser slik at de er samstemte med Guds lov, kalles også den nye pakt. Derfor er den nye fødselen (å bli en ny skapning) oppskriften til den nye pakt, som igjen er definert som den ekte omskjærelsen.

Da Gud ledet Israels barn ut av fangenskapet i Egypt, opprettet han en pakt med dem. Han lovet å være deres Gud og lede dem, hvis de ville elske, lyde og følge han. Det gjorde de ikke. De brøt pakten og gjorde opprør. De fortsatte å være opprørere i generasjonene som fulgte. Hele tiden lengtet Gud etter at det virkelig skulle gå opp for dem, at den fysiske omskjærelsen ikke hadde noen verdi når de var ulydige, kranglet med Gud og derved beviste at de ikke var født på ny og blitt nye skapninger.

Da Israels barn vandret i ørkenen ble ingen av guttebarna omskåret. Ved Gilgal, da de skulle
innta det lovende land, måtte alle omskjæres før de kunne komme inn. En parallell til endens tid,
hvor en fullstendig omskjærelse i hjertet må skje.  (Foto: Rebecca T. Haugvik)

---

Ingen uttrykker Guds plan på dette området bedre enn Jeremia: «Se dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. Den skal ikke være som den pakt jeg opprettet med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden og førte dem ut av landet Egypt, den pakt med meg som de brøt, enda jeg var deres ektemann, sier Herren. Men dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren : Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» Jer. 31,31-33

Også Paulus skriver et ekko av det samme budskapet, når han i Hebr. 8,10 gjentar vers 33 fra Jeremia kap.31.

Sabbaten som Pakttegn

Konsekvensen av at vi lar Guds  utføre sinnets eller hjertets omskjærelse, er som vi alt har sett at innholdet i Guds lov former og uttrykkes av sinnets tanker, holdninger og prioriteringer. Midt i Guds lov (de 10 bud) finner du også tegnet eller merket på at vi  har akseptert og overgitt oss til Gud som Skaper og gjenskaper i den nye fødselen, nemlig den 7.dags sabbat, vår lørdag.

«Mine Sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere fra slekt til slekt, for at dere skal vite at jeg er Herren som helliger dere. Derfor skal dere holde sabbaten. Den skal være hellig for dere.» 2.Mos.31,13.14.

Hvorfor skulle de helligholde den 7.-dags sabbat? Som et evig tegn på at de var villige til å la Herren gjøre dem hellige og rene ved å omskjære sinnet og plassere lovens prinsipper der gjennom en mirakuløs omskjærelse, hvor det naturlige menneskets trang til synd og ulydighet ikke lenger måtte adlydes.

Å prøve og holde hellig Guds sabbat uten å tro på eller søke denne erfaringen, er like meningsløst som å være omskåret på kroppen men uomvendt i sinnet.

Esekiel 20,12 kommuniserer det samme budskapet «Også mine sabbater gav jeg dem, så de skulle være til et tegn mellom meg og dem, for at de skulle vite at jeg er Herren som helliger dem.»

Dette er den samme sabbaten og det samme tegnet på helligelse, full overgivelse, sinnets omskjærelse og den nye fødsel som Jesus og alle apostlene helligholdt. Det er den samme sabbaten og tegnet på helligelse mange i Guds sanne menig het trodde på, adlød og bevarte, da de ble gjemt og beskyttet av Gud gjennom den mørke middelalder, da pavemakten som djevelens redskap forfulgte de sanntroende. Åp 12,14.

Ja, det er faktisk den samme sabbaten i den samme Guds lov, de tro faste i endetiden, med livet som innsats, «holder fast ved» Åp 14,12 og «holder» Åp. 12,17.