Biskop Arnulf av Or1eans hadde allerede i 991 talt om den pontiff som satt på sin trone, kledd i purpur og gull, og sagt at han  manglet barmhjertighet, var han " Antikrist Guds tempel og utgir seg for å være som en Gud".

I det tolvte århundre hadde selveste Bernhard av Clairvaux kalt pave Leo for dyret i Apokalypsen.
Fra fransiskanerne utbredte seg så den lære at paven var Antikrist og pavedømmet den store skjøge, Babylon (W.K- Price, Madsen). I alle de førreformatoriske martyrkirker var dette alminnelig godtatt. Reformasjonens forløpere, Wicliff og Johan Hus, hadde dette syn. Blant reformatorene selv rådet det stor enighet om det samme - Luther og Melanchton, Calvin og Zwingli, John Knox, Tyndale og de engelske reformatorer lærte alle dette. Det er endog tatt med i de reformatoriske bekjennelser at paven er Antikrist (Schmalkaldiske artikler p. 314, Wertminster confession 25.6). Dette var altså kirkelære i begge de store protestantiske kirkeavdelinger. Under inkvisisjonens skrekkvelde og motreformasjonens religionskriger, som kostet millioner av mennesker livet og la store deler av Europa øde, var det jo heller ikke vanskelig å få medhold i det syn at Rom var et blodtørstig, antikristelig Babylon.

Den kirkehistoriske tolkning kulminerte ned den fromme og lærde Bengel ca. 1750, som fullt ut delte reformatorenes syn på Antikrist og skjøgen. Det gjorde også John Wesley, som var sterkt påvirket av Bengel.Broren, Charles Wesley, synger i en av sine salmer: "Herre Jesus Kristus kom, nedslå Antikrist i Rom"