Det var i august 1975 at Lyn bestemte seg for å besøke en troshealer på Filipinene, for å gjennomgå en spiritistisk operasjon. Til tross for at jeg på forhånd hadde protestert og advart mot det okkultes farer, så hun fascinert på da trollmannen åpnet magen hennes nær navlen kun ved hjelp av fingrene, angivelig for å fjerne noen celler som hindret hennes åndelige og psykiske healing. I motsetning til tidligere hvor vi begge langsomt ble dratt mot en kristen livsfilosofi ( blant annet ved å bli kjent med syvende-dags adventistene), satte Lyn etter sitt besøk på Filippinene en ustoppelig kurs mot Hinduismen.

I mellomtiden i Australia ledet min hunger og tørst etter sjelerensing meg inn i regnskogen nær Proserpine, Nord Queensland, for å begynne et "nå-eller-aldri" forsøk på å finne Guds fred i hjertet. Etter å ha lest om Jesu 40 dagers faste, bestemte jeg meg for en måneds vannfaste alene i villmarken. Dette måtte da bringe meg nærmere den hellighet jeg så desperat søkte !  Den åndelige kamp og faktiske okkulte angrep gjennom denne måneden ville kreve en egen artikkel for å beskrive. Men min konstante bønn til Gud (mellom meditasjonene) var at han måtte bevilge meg sin fred og sannhet. Og å lede meg, det gjorde Han. For i det jeg kom ut av regnskogen i slutten av måneden, et utmagret vrak på under femti kilo og dekket av tropiske byller ( vi kaller det "elimineringen"), vandret jeg inn i en helsekostforretning eid av en syvende-dags adventist familie som tok meg inn i sitt hjem. Her var jeg de neste tre ukene vitne til kjærligheten og renheten til en familie som til tross for at de kulturelt lå fjernt fra meg, tydelig hadde funnet den fred og rettferdighet som jeg så desperat søkte.

Da Lyn kom tilbake fra Filipinene med en ny begeistring for Hindu mystikken, hadde jeg allerede tatt en intellektuell bestemmelse om å følge den kristen vei. Jeg brukte uttrykket "intellektuell bestemmelse", fordi valget om full åndelig overgivelse og den fred som følger med, ville unslippe meg i nok et år. I mellomtiden fortsatte Lyn og jeg å reise sammen, selv om vi reiste i svært forskjellige retninger på våre respektive åndelige veier.

Seks måneder senere sa vi hverandre et kjærlig farvel, da Lyn dro for å slutte seg til Ananda Marge kulten. Jeg overtalte min familie til å vende tilbake til gården vår, og ble medlem av Syvende- dags Adventist menigheten i Ballina. I store deler av et år forsøkte jeg å leve som en kristen, allikevel stolte jeg fortsatt på mine egne håpløse forsøk på å gjøre meg rettferdig for Gud. En metode som garantert gir smerte! Selv om jeg fortsatt hadde nok viljekraft til å faste alene i villmarken i en måned, fant jeg ut at mine beste forsøk var som tråder av sand når mine kamerater kom med sprit og dop - ganske enkelt fordi jeg aldri hadde overgitt mitt stolte hjerte til Jesus, og akseptert den fred og kraft han var villig til å gi meg. Og dette ble bare forsterket av mine følelser av nederlag og hykleri.

En mørk natt på Gullkysten tok jeg et bestemt og bevist valg om å snu ryggen til Gud og feste resten av natten. "Ikke i kveld Gud jeg kommer tilbake til deg i morgen, men i natt er det 'party time"' Åtte timer senere var hodet mitt omtåket av herom, mescalin (kaktusplante som gir narkotisk virkning lignende LSD), tequila og whisky - en potensielt dødelig blanding!
 

Hallusinuert og ute av kontroll på en "bad trip", begynte bildene og lydene av Guds siste dom over de fortapte som beskrevet i Åpenbaringen 20, og brette seg ut for mitt forskremte sinn. Quadrafonisk, tredimensjonalt, i levende farver ! Ingen behøver gjette hvem som sto i sentrum. Jeg hadde mistet min evige frelse ! Ettersom jeg var våken å tidspunktet, og forsto at dette ikke var en drøm, trodde jeg fullt og fast at dette hendte akkurat som jeg opplevde det. Det som fulgte de neste timene kan bare beskrives som et sant helvete, hvor min sjel brettet ut for meg min skam og skyld, min uomvendte karakter, stående naken fram for Gud uten Jesu rettferdighets kappe. Jeg trengte ingen Gud til å fordømme meg. Min egen skam dømte meg til den straff som var satt i verk, som var evig død - evig adskillelse fra Gud!

I mellomtiden fortsatte Lyn og jeg å reise sammen...

Ord kan ikke beskrive den indre åndelige gru jeg erfarte den natten: Forbannelsen, skrikene, følelsen av å være forlatt, bitter heten, misunnelsen jeg følte overfor de som hadde blitt frelst (hvor jeg gjenkjente noen), den ytterste frustrasjon over å vite at jeg hadde hatt alle mulige sjanser til å akseptere den frie gaven, Jesu rettferdighet - men hadde forspilt hver eneste én. I stedet hadde jeg stolt på mine egne stakkarslige forsøk på å gjøre meg rettferdig for Gud. Men over alt dette var den forferdelige skammen som fikk meg til å ville skjule meg for min skaper. Nådefullt ble den skrekkelige opp visningen til slutt kortet ned, da mer whisky sørget for at jeg gled inn i en bevistløs tilstand. Da jeg våknet neste morgen var jeg fortsatt ruset, men hallusinuerte ikke lenger. Jeg så solen skinne inn gjennom vinduet, og etter å ha sett meg omkring og kommet til meg selv, forsto jeg til min utrolige lettelse at jeg fortsatt var her! "JESUS, DU HAR IKKE KOMMET TILBAKE ENDA! JEG HAR FÅTT EN NY SJANSE.  Å GUD TAKK, TAKK, TAKK GUD ! DU HAR GITT MEG EN NY ANLEDNING !" Som et kraftfullt lyn rett ut av det blå, overbeviste den Hellige Ånd mitt sinn klart som krystall, at dette var den siste sjanse jeg noen gang ville få. Han åpenbarte for meg klinkende klart, at om jeg noen gang rørte alkohol eller narkotika igjen, ville min skjebne bli som jeg hadde sett noen få timer tidligere. Jeg trengte ikke mer over bevisning.

I de neste ukene led jeg mye på grunn av alkoholforgiftning, og opplevde at det skrekkelige synet passere i revy, og gjorde at jeg skalv ukontrollert. Jeg hadde så og si stått ansikt til ansikt med min uomvendte sjel, og var full av skam over det jeg hadde sett. Hva annet kunne jeg gjøre enn å falle ned ved Herrens føtter i absolutt anger og overgivelse, kaste meg selv inn i Hans grenseløse nåde og kjærlighet ? Jeg viftet et hvitt flagg til Gud, og Han tok meg til fange på en vakker og helbredende måte. Jeg ble født på ny og fra den 19. august 1976, har mitt liv aldri vært det samme siden! En ren og hellig fred strømmet gjennom sjelen min for første gang i mitt liv. Gud fjernet helt og permanent all lyst etter alkohol og narkotika. Jeg måtte kjempe med abstinenser etter nikotin noen måneder, men ved Guds nåde har jeg aldri røkt siden. I min store lidelse og nød gjorde Herren meg ny igjen. Jesus elsker taperen, fordi han lar taperen vinne.

For første gang i mitt liv hadde jeg funnet en ny evne til virkelig å elske andre betingelsesløst. Spesielt erfarte jeg en ny og verdifull kjærlighet til min familie, i mitt første "bryllupsår" med Jesus. Min kone hadde derimot funnet ut at riktignok kunne hun bo sammen med en alkoholiker og stoffmisbruker, men det var ingen sjanser i verden for at hun ville leve lenge med en gjenfødt kristen. Ni måneder etter min omvendelse dro hun sin vei med en av våre mannlige venner, tok vår sønn med, og bestemte seg for at vårt ekteskap var ferdig for godt.

Jeg ble nummen av sjokk og undring. Med min begrensede forståelse av teologi, hadde jeg antatt at kristne skulle leve lykkelig alle sine dager i et slags rosenrødt skjær. Nå ble jeg knust følelsesmessig, men gjennom tårene klynget jeg meg ennå nærmere Jesus i bønn. Jeg lærte meg at vi ikke ber FOR svarets skyld, bønn ER svar. Igjen sørget Guds helbredende kjærlighet for en himmelsk lindring for min hjertesorg og smerte, en kjærlighet som ikke ville slippe meg.

Jeg begynte å forstå at Gud hadde en plan for livet mitt, som inkluderte full tids arbeid for Ham, for å dele med andre den sunne virkelighet Han hadde brakt inn i mitt liv. Etter en kort periode som frivillig misjonær blant urbefolkningen i Nord-Queensland, ledet Gud meg til Avondale College i 1978 for å begynne en pastorat utdanning.

Det var i oktober det året jeg mottok en tragisk telefon. Lyn, som jeg hadde delt min åndelige pilegrimsferd etter sannhet med, hadde tilsluttet seg Ananda Marge organisasjonen. Skuffet over den manglende åndelighet, spesielt i den vestlige verden, hadde hun bestemt seg for å statuere en protest for å få verden til å rette seg opp å høre.

Lyn kontaktet en avis i Geneve, Sveits, og opplyste at det ville bli en protestaksjon i parken utenfor FN's bygning i den byen neste morgen. Da fotografene kom neste morgen for å filme begivenheten, fant de ingen demonstrasjon, bare en jødisk jente i midten av tyveårene, som bar på en kanne. Det neste minuttet hørte de en eksplosjon bak seg, og snudde seg for å få med på film det kvalmende synet av Lyn sittende i lotus stillingen, mediterende, fullstendig omsluttet av flammer. Det bilde kom dagen etter på første siden i mange av verdens aviser, det stumme vitnesbyrdet til et vakkert liv, som sluknet.

Lyn etterlot en lapp som sa: "Må denne brannen tenne en flamme som kan gå rundt jorden og innlede en ny tid av kjærlighet, fred og rettferdighet."

Hvor ironisk at Jesus snart skal innlede denne "nye tid" ved sitt annet komme ved å hente sitt folk hjem. Hvor ironisk at Lyn og jeg satte ut sammen for å finne den sanne meningen med livet. Jeg fant Jesus Kristus og kvaliteten med et liv i Ham. Lyn fant sin jordiske guru og død! Hvem vet om vi vil møtes igjen ? Bare Gud kan lese hennes hjertes intensjoner og motiver, og han er sikkert og visst en nådefull dommer.

Jeg giftet meg med Dawn i 1979. Også hun hadde kommet fra en mot-kulturell bakgrunn som min, og ble introdusert til Jesu livs endrende kraft av sin universitetslærer. Vi har nå to døtre sammen, og har ofret resten av våre liv til å dele hva Jesus har gjort for oss, med hvem som helst, som vil høre.