DARBYS VILLFARELSE FRA
ET MESSIANSK-JØDISK SYNSPUNKT

Dette innlegget er et utdrag fra en artikkel skrevet av den messianske jøden Dan ben Avrahams. Han påviser at Bibelen ikke er kilden til teologien som har skapt den nå så populære dispensasjonalismen. Han viser også hva Guds Ord lærer om endetiden og Jesu gjenkomst.  “Men den rettferdige skal leve ved sin tro”, Hab. 2:4. Skriftstedet sitert ovenfor bekrefter det evige og tidløse prinsippet at et menneske bare kan bli rettferdiggjort for Gud ved tro. Merk deg at dette bibelordet ikke er hentet fra “Brit Chadashah”, som vi jøder kaller Det nye testamentet, men fra “Tanach”, Det gamle testamentet. Læren om rettferdiggjørelse ved tro har sin dype og uforanderlige opprinnelse i gammeltestamentets teologi og jødisk tro, og blir senere naturlig nok bekreftet og verifisert mange steder i nytestamentet.  Denne observasjonen er vesentlig, siden en rekke teologer lager et kunstig skille mellom teologien i de to testamentene i Bibelen, som om det skulle være to ulike frelsesveier og sannheter som står i kontrast til hverandre. La oss se litt på hvor denne ubibelske teologien har sine røtter. Mellom 1820 og 1830 mottok engelskmannen John Darby noen ideer fra en katolsk prest i Chile som het Emanuel Lacunza. Han brukte disse ideene til å utarbeide et detaljert teologiske system som i ettertid ble kjent som dispensasjonalismen. Darby tok først sine refleksjoner til Moodys teologiske seminar i Chicago, hvor de ble ganske godt mottatt. Senere ble disse tankene spredt til omtrent hele den engelsktalende verden, ved at de ble akseptert som fotnoter i den etter hvert så populære Scofield bibelen. Over tid har disse tolkningene gjennomsyret manges oppfatning av hva som skal skje i endetiden, men det er ikke Bibelen som er kilden. I Sverige ble denne læren kjent gjennom forkynnere som Fredrik Fransson, C.A. Chader, Belfrage og Lewi Petrus. Det hører med å nevne at teologien som kommer ut av dispensasjonalismen ikke er å finne i den kristne kirkes historie før på 1800 tallet. Darby hadde i utgangs-punkt en meget fientlig holdning til Det gamle testamentet, noe som var ganske vanlig blant kristne på hans tid. Man trodde at loven Gud ga Moses på Sinaifjellet opphørte da Jesus døde på korset. Men en slik tolkning skapte selvfølgelig flere teologiske problemer. Darby mente at lovens tidsalder, eller dispensasjon, sluttet ved Golgata og at det da ble påbegynt en ny tidsalder, som Darby kalte nådens tidsalder. Videre mente han at når den store trengselstiden kom, ville lovens tidsalder igjen påbegynnes og nådens tidsalder avsluttes. Videre lærte han at loven kun hadde aktualitet for Israel, og at dette folket opphørte å være av interesse for Herren da Messias døde. Deretter ble nåden knyttet til den kristne menigheten som ble født på pinsedagen. Siden loven kun gjaldt for Israel og nåden kun for den kristne menigheten, måtte Darby finne en måte å fjerne menigheten på, slik at loven igjen kunne gjelde for Israel. En hovedtanke i denne teologien er at Gud ikke kan forholde seg til både Israel og menigheten samtidig. Loven og troen er så store fiender at de ikke kan sameksistere. Det var her Darby fulgte jesuittpresten Lacunzas teori, og trodde at en hemmelig bortrykkelse av de troende ville skje før endetidens trengselstid. Det betød, ifølge Darby, at når tiden kommer da staten Israel blir gjenskapt og igjen blir en nasjon, og loven Gud ga på Sinaifjellet atter engang blir aktuelisert, må den kristne menigheten rykkes bort for å slippe å bli forenet med loven. Husk at Darby levde på 1800-tallet. På den tiden fantes det ikke noen Israelsk nasjon. Jesuittideene som Darby hadde akseptert, produserte mange teologiske problemer. En av dem var at på begynnelsen av 1800-tallet, var det mange jøder i England som aksepterte Yeshua som sin Messias og frelser, uten å slutte å være jøder. De ble kalt for hebraiske kristne (“Hebrew-Christians”.) Hvordan skulle Darby plassere disse jødetroende? Om menigheten ble bortrykket, hva ville skje med de jøde-kristne? Ville de bli rykket bort sammen med de kristne eller ville de måtte bli igjen siden de var jøder? Det var på grunn av dette problemet Darby lanserte det helt klart ubibelske dualistiske systemet med et skille mellom Israel og kristendommen. Til slutt kom Darby til den konklusjon at når en jøde aksepterer Messias, slutter han å være jøde og forvandles til kristen. En annen side av denne læren er at både nåden og troen knyttes til nytestamentets teologi, slik at Guds lov gitt til Moses er helt atskilt fra både nåde og tro. Det finnes altså to helt ulike metoder å bli rettferdig for Herren på. Èn metode er gjennom gjerninger, men dette er en ufullkommen metode som loven krever og èn metode som er fullkommen og bygger på tro og nåde. Den første metoden ble innstiftet av Moses og den andre av Kristus. Hvis du nærmer deg Det gamle testamentet i Bibelen, er du påvirket av gjerninger, men om du nærmer deg nytestamentet, er du påvirket av tro. Alle vet at staten Israel ble opprettet i 1948, og like kjent er det at det ikke har funnet sted noen hemmelig bortrykkelse. Denne kombinasjonen skulle ifølge Darby ikke være mulig. Like umulig er det at bibelteksten: “Den rett-ferdige skal leve ved sin tro”, Hab. 2:4, skulle finnes i Det gamle testamentet. Sannheten er jo at alle nytestamenets forfattere måtte gå til Det gamle testamentet for å finne beviset på læren om rettferdiggjørelse ved tro. Paulus skriver om Abraham som “trodde på Gud og det ble regnet ham til rettferdighet” og denne apostelen siterer selv Hab. 2:4 for å bevise sannheten i sin lære. Også i Hebreerbrevet kan vi lese en lang liste hvor trosheltene fra Det gamle testamentet blir nevnt og det sies at de alle ble frelst ved tro. Læren om at det finnes to måter å bli frelst på, er ikke bibelsk. Ingen blir rettferdiggjort på noen annen måte enn ved tro. Like galt er det å hevde at nåden kun er knyttet til nytestamentet. Bibelen lærer at Gideon fant nåde hos Gud. Det samme sies om David og også om Israel. Det er faktisk i Mosebøkene vi finner selve fundamentet for Guds nåde og menneskets tro. I stedet for å lære at Israel og den kristne menigheten er to helt ulike systemer for Gud, lærer Bibelen at når en ikke-jøde vender seg til Israels og alles Gud, blir “hedningen” (et ord som i grunnteksten kun betyr “ av et annet folkeslag” hugget løs fra det ville oliventreet og podet inn på det ekte treet.) Det finnes ikke to trær. Den bibelske jødedommen lærer at når en jøde aksepterer Messias, opphører han ikke med å være jøde. Han blir i stedet en mye bedre jøde enn han noen gang har vært. Videre  lærer den bibelske jødedommen at loven ikke opphører ved Golgata. Paulus skriver det rett ut: “Opphever vi så  loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester  loven”, Rom.3:31. Den bibelske jødedommen lærer også at Messias ikke kommer tilbake på en hemmelig måte for å rykke opp menigheten, men at gjenkomsten skal være for alle å se.  Yeshua sa: “Om noen da sier til dere: Se, her er Messias, eller der, så tro det ikke!”... For som lynet går ut fra øst og skinner like til vest, slik skal Menneskesønnens komme være”, Matt. 24:23.27. Når vi i Matt. 24:40-41 leser at: “Èn blir tatt med og den andre latt tilbake”, betyr det ikke at dette skjer i hemmelighet. Det står: “Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen ... og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet”, Matt. 24:30. Den bibelske jødedommen lærer at de som er døde i troen vil bli reist opp ved Yeshuas gjenkomst og vil da bli rykket opp i skyen for å møte ham. Noe av det tragiske med dispensasjonalismen er at denne teologien har skapt et skille mellom det man tror og hvordan livet demonstrerer denne troen. Troen er ikke bare noe som skal tros, men den skal leves og praktiseres. Bibelsk tro er ikke kun det å vite og analyseres. Troen må uttrykkes i en livsstil.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 52 (16. årgang) 2 / 2008

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no