Mannen Job
|
Er det sant at Gud alltid lover sine barn velstand, helse og gode dager i en verden hvor Satan er fyrste og synden dominerer? Kan Herren tillate lidelse, vanskeligheter og prøvelser som en del av sin plan med oss? Jobs bok handler om en mann ved navn Job som levde i landet Us for lenge siden. Job blir i Bibelen fremstilt som en like reell person som for eksempel Daniel og Noah (jf. Esek. 14, 14). Vi blir fortalt at Job var en velstående mann med en stor familie:”Det ble født ham sju sønner og tre døtre. Eiendommen hans bestod av 7000 sauer, 3000 kameler, 500 par okser, 500 eselhopper og en stor mengde tjenere, så denne mannen var den mektigste av alle Østens sønner.” (Job 1, 2-3). I bibelsk sammenheng kan vi kalle Job en “stor person”, men det er ikke på grunn av hans velstand. Det som først og fremst kjennetegnet Job, var hans gudfryktige livsstil. I bokens innledning blir han beskrevet med disse ord: “Denne mannen var ulastelig og rettskaffen, han fryktet Gud og vendte seg bort fra det onde.” (Job 1, 1). Job hadde tatt en beslutning om å følge Gud. Dette preget hele hans livsstil. Gjennom samtalene som står nedtegnet i boken, får vi flere eksempler på hvordan hans religion kom til uttrykk i praksis. Han holdt Guds bud og viste omsorg for sin familie og deres gudsforhold (Job 23, 11-12; 1, 4-5). Han tok seg av fattige, farløse, enker, blinde og lamme. Han oppmuntret andre og hjalp dem som ble urettferdig behandlet (Job 29, 11-24; 31). Vi har også dette utsagnet fra hans venn Elifas som forteller oss noe om Job: “Sannelig, du har selv rettledet mange, og de svake hender har du styrket. Dine ord holdt oppe den som var nær ved å falle, og de sviktende knær har du styrket...” (Job 4, 3-4). Men selv om Job var gudfryktig og rettferdig og hadde en stor familie, mange venner, tjenere og en stor eiendom, ble han rammet av ulykker og lidelser som trolig ville knekke de fleste av oss. Han mistet både barn og eiendom, og ble rammet av alvorlig sykdom. På kort tid ble hele hans liv snudd på hodet, og han opplevde en svært vanskelig periode. I denne tiden fikk han lite støtte fra familie og venner. Men til tross for alt som skjedde, holdt Job fast ved sin gudsfrykt og ville ikke synde mot Gud. En stor del av Jobs bok består av samtalen mellom Job og hans venner. Ett sentralt tema er nettopp sammenhengen mellom synd og lidelse. Vennene mener at Job er rammet på grunn av sine synder, noe Job på sin side benekter. Mot slutten av boken griper Gud selv inn og avgjør spørsmålet (Job 42, 7-8). Noe av det mest spesielle med Jobs bok, er at vi parallelt med historien om det som skjer med Job på jorden, også får et innblikk i hva som samtidig finner sted i himmelen. Vi får ikke bare kjennskap til Guds holdninger og handlemåter, men også til Hans fiende, Satan, og hvordan han handler. I begynnelsen av boken refereres det til en samtale mellom Gud og Satan. Gud spør Satan om han har lagt merke til Hans tjener Job, som Han beskriver på denne måten: “...For det er ingen som ham her på jorden, en ulastelig og rettskaffen mann, en som frykter Gud og vender seg bort fra det onde.” (Job 1, 8). Satan har lagt merke til Job, men har få varme tanker om ham. Den falne engelen som i Edens hage lokket Eva til å synde mot Gud ved å så tvil om Hans ord (1. Mos. 3, 1), viser i denne situasjonen at han fortsatt følger samme spor. Han sår tvil om Jobs gudsfrykt og påstår den kun er et resultat av at Gud har “satt et vern rundt ham, hans hus og alt det han har” (Job 1, 10). Videre påstår han at Job trolig vil forlate sin tro dersom han møter problemer. Det er etter dette at Job mister barn, tjenere og eiendom. Men fortsatt holder han fast ved sin gudstro, og Satans anklager slår feil. Djevelen gir likevel ikke opp, og hevder at Job vil forlate Gud dersom han blir rammet av fysiske smerter. Men også her slår hans anklager feil. Job blir rammet av en smertefull sykdom, men vil likevel ikke klage mot Gud: “I alt dette syndet ikke Job med sine lepper.” (Job 2, 10). Jobs lidelser Job opplevde både fysiske, psykiske, økonomiske og sosiale påkjenninger og tap. Vi blir fortalt at han på en og samme dag fikk tre dårlige nyheter. Den første budbæreren kunne fortelle at sabeerne hadde røvet med seg alle hans 1000 okser og 500 esler, samtidig som de hadde tatt livet av hans tjenere. Kun budbæreren hadde sluppet unna. Før han var ferdig med å snakke, kom en annen tjener. Han kunne fortelle at kaldeerne hadde drept hans tjenere og røvet med seg alle hans kameler. Budskapet var knapt blitt formidlet før en tredje tjener kom med dagens mest alvorlige beskjed: En voldsom storm hadde blåst taket av huset der hans ti barn befant seg. Alle var omkommet. Job var med ett blitt en fattig og barnløs mann (Job 1, 13-19). Det var en stor tragedie som hadde rammet Job. Barna som han hadde fostret opp og daglig vist slik omsorg for, var ikke mer. En rekke av de menneskene som hadde arbeidet for ham, var også blitt drept. Dyrene som han kanskje hadde slitt lenge for å oppavle og som representerte hans økonomiske sikkerhet, var nå i røveres eie. Forståelig nok ble Job fylt av sorg, men han vendte seg ikke bort fra Gud av den grunn. I stedet vendte han seg til den Gud han elsket. Idet han falt til jorden for å tilbe, sa han:”Naken kom jeg ut av mors liv, naken skal jeg vende tilbake. Herren gav, Herren tok. Herrens navn være lovet!” (Job 1, 21). Job holdt fast ved sin gudsfrykt, og han klandret ikke Gud for det som hadde skjedd.”I alt dette syndet ikke Job, og han anklaget ikke Gud for å være urettferdig.” (Job 1, 22). Noe senere ble Job rammet av alvorlig sykdom, som beskrives som “smertefulle byller fra isse til fotsåle” (Job 2, 7). Vi blir fortalt at han satt i askehaugen og skrapte seg med et potteskår (v. 8). Årsaken til dette fortelles ikke, men det kan ha vært for å avlede smertene fra byllene. Selv beskriver Job sin sykdom som “sår på sår” (Job 9, 17), og med følgende ord: “Mitt kjøtt er dekket av mark og skorper som av jord, min hud er sprukken og løses stadig opp.” (Job 7, 5).”Mine bein trenger ut i min hud og mitt kjøtt, bare tannkjøttet er friskt på meg.” (Job 19, 20).”...min tærende smerte hviler aldri.” (Job 30, 17). Sykdommen hadde rammet Job så alvorlig at hans tre venner - Elifas, Bildad og Sofar - knapt kunne kjenne ham igjen da de kom for å trøste og støtte ham. Også de ble fylt av sorg, og i syv døgn satt de sammen med ham uten å si et ord, “for de så at lidelsen hans var meget tung” (Job 2, 13). Jobs sykdom var ikke bare smertefull, ubehagelig og avskyelig, men var også en psykisk påkjenning. Bare det å være rammet av en alvorlig sykdom, kan være belastende i seg selv. I tillegg kom de menneskelige og økonomiske tapene han nylig hadde lidd. Trolig var både de fysiske og de psykiske smertene årsak til at Job opplevde netter med mye uro og lite søvn (Job 7, 4). Med lite søvn følger også tretthet og økt ubehag. Disse utsagnene fra Job forteller oss mer om hans fysiske og psykiske lidelser: “...For i stedet for brød har jeg sukk, og mine stønn strømmer ut som vann. For det fryktelige som jeg fryktet, er kommet over meg, og det jeg hadde angst for, har nådd meg. Jeg har ikke fred, og jeg har ingen ro. Jeg får ikke hvile, for uroen kommer.” (Job 3, 25-26). “Mitt ansikt er rødt av gråt, og dødens skygge hviler over mine øyelokk... Mine dager er forbi, mine planer er ødelagt, mitt hjertes ønsker...” (Job 16, 16; 17, 11). I tillegg til den smerten som allerede er omtalt, opplevde Job at både hans familie og venner sviktet ham. Fremfor å støtte ham, oppfordret hans kone ham til å “forbanne Gud og dø” da han ble rammet av sykdommen (Job 2, 9). Job fulgte ikke oppfordringen, men fikk oppleve den belastningen som manglende støtte og motstand fra ens nærmeste kan gi. Også andre av Jobs familiemedlemmer, hans søsken, hans venner og hans tjenere sviktet ham da han var svak og som mest trengte deres hjelp og støtte. Job opplevde ikke bare mangel på støtte, men også at omgivelsene viste avsky og forakt for ham på grunn av hans ulykkelige skjebne (Job 19, 13-18). Han sier selv: “Alle som stod i mitt råd, avskyr meg. Dem jeg elsker, har vendt seg mot meg.” (v. 19). Jobs tre venner, Elifas, Bildad og Sofar, hadde kommet for “å sørge sammen med ham og trøste ham” (Job 2, 11). Antakelig var dette gode, gamle venner som virkelig ønsket å stille opp for ham. Likevel ble deres nærvær mer en belastning enn en støtte for Job. Selv hadde Job ofte rettledet, styrket og oppmuntret andre (jf. Job 4, 3-4). Nå trengte han selv støtte, men den uteble. Med sine utsagn om at Job selv var skyld i sine lidelser, bidro vennene mer til å svekke hans mot og hans tillit til Gud fremfor å styrke ham. I samtalen med vennene tok Job dette opp med dem: “Mot den som er fortvilet, skulle hans venn vise barmhjertighet, så han ikke forlater frykten for Den Allmektige.” (Job 6, 14). “Hvor virkningsfull er en rett tale! Men hvilken kraft er det i deres irettesettelse? Har dere bare til hensikt å gjendrive mine ord, den fortviltes tale, som er lik vinden?” (Job 6, 25-26).”Men dere som spinner i hop løgner. Nytteløse leger er dere alle sammen. Kunne dere bare tie helt stille, det ville tjene til visdom for dere.” (Job 13, 4-5). “Hvor lenge vil dere legge sorg på min sjel, og knuse meg med ord? Ti ganger har dere allerede vanæret meg. Dere skammer dere ikke over å gjøre meg urett.” (Job 19, 2-3). Det er tydelig at Job opplevde prøvelser på alle kanter. I tillegg ble han plaget av spørsmålet om hvorfor. - Hvorfor var han blitt rammet? Selv kunne han ikke finne noen mening med sine lidelser. Alt virket så meningsløst. Det er neppe vanskelig for oss å se at Jobs lidelser var store, både fysisk og psykisk. Mange kan sikkert kjenne igjen elementer fra vonde og tunge opplevelser de selv har hatt. Men noe av det viktigste vi kan lære fra Jobs bok, er at alt dette rammet nettopp den mann som Gud selv fremhevet som den mest rettferdige på jorden:”Har du lagt akt på Min tjener Job? For det er ingen [!] som ham på jorden, en ulastelig og rettskaffen mann, en som frykter Gud og vender seg bort fra det onde.” (Job 1, 8). Job var gudfryktig og rettferdig, høyt elsket og anerkjent av Gud. Likevel ble han rammet. |
|
|
| Mens Vi Venter - Nr. 51 (16. årgang) 1 /2008 | http://www.mensviventer.no |