Tragedien i den mediaomtalte Knutby saken i Sverige, kan ikke isoleres til en emosjonelt syk pastor som har hjernevasket en umoden kvinne med ødelagt selvbilde. Forklaringen begrenses heller ikke til muligheten av at nevnte pastor kan være like hjernevasket av en annen like syk kvinne, som menigheten kaller Kristi brud.

Dette fenomenet, som i all ettertid kommer til å bli husket som et slags temporært Waterloo for den grenen av pinsebevegelsen, har faktisk sine dype røtter i trosbevegelsens subkultur av teologi og bibelforståelse. Absolutt alt som gjorde at bekjennende troende fant og finner det naturlig å omdefinere egne følelser og behov til å være Guds stemme, er å finne i deres ideologi og gudsbilde.

Det samme må sies om bevegelsens svært lettvinte holdning til innholdet i Guds hellige lov, som de fleste hevder er avskaffet. Vanlige bibeltroende kristne, som faller i synd og derved bryter Guds bud, vil angre, bekjenne, søke tilgivelse og ønske Guds og menneskers hjelp til endring.
Normalisering av alvorlig synd, samtidig som man er overbevist om at dette er uproblematisk for Herren og heller ikke reduserer ens brukbarhet i Guds sak, røper imidlertid en åndelig inkompetanse og naivitet som er skremmende. Den nærmeste parallell er Den katolske kirkes moralteologi, hvor all tenkelig synd er erklært å være uproblematisk, så lenge hensikten er kirkens vekst og fremgang.

I tillegg til den massive presseomtalen av Knutbysaken, lagde Sveriges TV-2 en omfattende og grundig reportasje av hendelsen, med en rekke intervjuer av tidligere og nåværende medlemmer av menigheten. Det var rett og slett uhyggelig å lytte til det menighetens medlemmer sa, mente og følte. Samtlige beklaget naturlig nok hvis hor, mord og medvirkning til mord, i Guds navn, skulle blir dokumentert, men den grunnleggende årsaken til disse lite åndelige fruktene, hadde de ingen forståelse av.

Ett medlem, en ung kvinne, ble av pastoren og den såkalte Kristi brud, beordret til ikke å ha mer kontakt med egne foreldre. Grunnen var at foreldrene stilte seg nølende og kritisk til menighetens måte å fungere på. Intervjueren spurte hvorfor hun måtte adlyde pastoren, når det gjaldt en såpass privat sak.
Jo, svarte hun, de (pastoren og Kris de ti brud) er jo ledet av Gud og får beskjed om hva vi skal gjøre.
Intervjueren fortsatte og ville vite hvordan hun kunne være sikker på at budskapet var fra Gud?
Hun svarte: De sier jo det, så da må det vel være slik.

Vi gjør våre lesere oppmerksomme på at dette og bare dette, er den eneste dokumentasjonen som er til stede når pastorer og ledere på omtrent alle møter innen trosbevegelsen hevder at Herren har vist meg, eller når såkalt tungetale skal tolkes. Altså: De sier det, så da må det vel være slik.)
Intervjueren fra Svensk TV ga seg ikke, og ønsket å høre hva menighetens ledelse ga som grunn til at hun ikke skulle ha mer kontakt med foreldrene.
Svaret var: Fordi de ikke elsker Jesus.
Intervjueren: Men du har tidligere fortalt meg at de er kristne.
Svaret: Vel, jo – men de er uenige med oss.
Intervjueren: Dere lærer altså at kristne ikke skal ha noen kontakt med dem som ikke elsker Jesus?
Svar: Vel, når du sier det slik, høres det litt merkelig ut.
Intervjueren: Hva ville vært din respons hvis pastoren ba deg gjøre eller være med på noe som ikke var rett ut fra det som står i Bibelen? Svar: Da ville jeg gjøre det, for da har de vel fått beskjed om at det er ok. Vi må ikke begrense Gud.
Vi må altså ikke begrense Gud til å være enig med budskapene i sitt eget Ord, når feilende mennesker syns det burde være annerledes.

Du rister sikkert på hodet av en slik måte å være kristen på, og tenker at dette må være et ekstremt og sykt unntak for denne spesielle menigheten. Beklager, da tar du feil. Nøyaktig denne måten å resonnere på dominerer flere av Norges trosmenigheter. Vi har samtalt med mange av denne bevegelsens medlemmer, og tillater oss å dele noen observasjoner.

Vi satt bl.a. en kveld sammen med 15 personer som alle hadde felles opplevelser å vitne om. Ennå flere hadde sagt at de ønsket å komme, men for noen av dem sviktet motet. De turde simpelt hen ikke, av frykt for represalier fra menighetene de selv eller deres familiemedlemmer hadde tilhørt eller ennå tilhørte. Vi møtte noen av dem i private hjem de neste to dagene. Enkelte var redde for at noen fra den kristne menigheten de hadde kommet seg ut fra, skulle finne ut at de snakket med andre om sine vonde erfaringer.

Fant dette nesten hemmelige møtet sted i et tidligere østblokkland før kommunismen brøt sammen? Eller kanskje det var i Kina, Nord Korea eller i en fundamentalistisk muslimsk araberstat? Nei, vi møttes et sted utenfor Oslo i Norge en kveld i januar 2004. Alle de 15 hadde selv tilhørt eller hadde nære familiemedlemmer som tilhørte relativt synlige trosbevegelsesmenigheter i eller nær Oslo.

Jesus sa: For Gud har befalt og sagt: hedre din far og din mor og den som forbanner far eller mor skal dø. Men dere sier: Den som sier til sin far eller mor: Den hjelpen dere skulle ha fått av meg er en gave til Gud, så trenger han ikke å ære sin far eller mor. Slik har dere satt Guds bud ut av kraft ved deres egne forskrifter. Hyklere! Jesaja profeterte rett om dere da han sa: Dette folk kommer nær meg med sin munns tale og ærer meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra meg. Og forgjeves tilber de meg, når de underviser i menneskebud som om det var den rette lære. Matt.15:4-9
I Knutby-menigheten og lignende menigheter vi kjenner til blir man oppfordret til ikke å ha kontakt med sine foreldre. Foreldrene mister derved også all kontakt med sine barnebarn.

Noen av dem hadde vært aktive i media med å gjøre kristenheten og offentligheten oppmerksom på hva som skjer i visse menigheter. De fleste var selv mottakere av psykiske og åndelige overgrep, og noen hadde barn eller foreldre som var fanget i disse sektene. Og begrepet sekt er absolutt berettiget, siden samtlige av psykologiens identifiserbare sektfaktorer er å finne i flere av menighetene.

Erfaringene de hadde felles, var at de hadde observert eller selv opplevd målrettet forsøk på hjernevask, styrt splittelse av familier, kontroll av privatlivet, lederdyrkelse, økonomisk manipulering og trusler. Alle de vanlige trinnene i MC (Mind Controll) ble benyttet av menighetens ledelse, og symptomene hos medlemmene var rett ut av boka og dokumentert fra forskning knyttet til post-traumatiske sektsyndromer.

Vi lyttet denne kvelden til opplevelser og erfaringer som vi aldri kommer til å glemme.

• Vi hørte om en privat, og selvfølgelig udokumentert åpenbaring, hvor et medlem fikk vite at Gud påla menigheten å gi pastorfamilien 1 million kroner. Medlemmene tok opp lån og solge verdier, for de fikk vite og trodde at befalingen kom fra Gud selv og det kunne skape alvorlige konsekvenser ikke å lyde Herren.

• Vi hørte om ungdom som ikke lenger maktet å be eller lese i Bibelen og som hadde fått vite at sann tilbedelse var å hoppe opp og ned i timesvis mens de lyttet til rockemusikk.

• Vi hørte om små barn som ble forskrekket og nektet å være med når en kristen barnevakt ville be aftenbønn med dem. De hadde lært i menigheten at Gud blir sint når vi ber med ord, og de satte i stedet i gang med å be i tunger og hisse seg opp til ekstase. Lydene hadde de lært å lage i menigheten.

• Vi hørte om en pastor som indoktrinerte menighetens medlemmer med at Gud kommuniserte direkte til han, og at han gir videre til menigheten hva Gud ønsket. Hvis medlemmer hadde en annen mening om ting, ble det tolket som opprør mot Gud selv.

• Vi hørte om trusler om død, vold og sykdom for alle som våget å stille nærgående spørsmål eller vurderte å melde seg ut av menigheten, for da ville de forlate Guds beskyttelse.

• Vi hørte om en menighet hvor medlemmene tjente pastorfamilien som slaver og bygde deres hus, lagde deres mat, gjorde rent for dem, stelte deres hage og kjørte dem hvor de ønsket.

• Vi hørte om et medlem som tilbød et annet medlem hjelp til å legge noen fliser i et bad. Dette tilsynelatende sviket kom pastoren for øre, og det hjelpsomme medlemmet ble offentlig refset i menigheten for å ha stjålet tid fra pastorens familie, siden det kun var dem alle skulle stille opp for og tjene.

• Vi hørte om medlemmer som ble oppringt av kontrollpersoner i menigheten og spurt om hvem de hadde vært sammen med, hva de hadde snakket om, hvor de skulle følgende kveld og i morgen osv.

• Vi hørte mange eksempler på at pastorer og kristne ledere løy og bedro medlemmer helt åpenlyst, og at de ikke beklaget eller korrigerte når de ble konfrontert med usannhetene. Å lyve, hvis det gir fordeler for egen person eller menigheten, ble ansatt å være akseptabelt hvis man befant seg høyt oppe i maktpyramiden.

• Vi hørte om forkynnere som hevdet at å lytte til andre menigheters pastorer eller det å lese kristen litteratur som var utgitt av andre enn egen menighet, ble regnet som frafall.

• Vi hørte om skremselspropaganda hvor det ble sagt at å benytte sine talenter eller ferdigheter (for eksempel å synge eller spille) andre steder enn i egen menighet, kunne forårsake at Gud fjernet talentet.

• Vi hørte om en kvinnelig menighetsprofet som i ekstase enkelt ganger ble båret rundt i kirkesalen for å spå og profetere over medlemmene.

• Vi hørte om fortvilte foreldre som ikke fikk møte sine voksne barn og som aldri hadde sett sine barnebarn, fordi de ikke var enige med menighetens funksjonsmåte eller teologi.

• Vi hørte om foreldre som ble angrepet av vakter da de dro til kirken for å se sin egen datter bli gift. Siden foreldrene ikke selv aksepterte det menigheten sto for, er de erklært å være menighetens fiender.

• Vi hørte om skolebarn som ble utstøtt av både lærer og elever fordi foreldrene hadde sluttet å gå i menigheten. Løreren ba elevene at de ikke måtte leke med barnet.

• Vi hørte om barnebønnemøter, hvor små barn ble fortalt at alle de kjente, som ikke var med i menigheten og derfor heller ikke hadde frelse, (som for noen av barna inkluderte èn av foreldrene, søsken og andre familiemedlemmer) skulle brenne og pines i helvete i all evighet. En finger i et brennende stearinlys er en kjent fryktskapende motivasjonsøvelse i disse miljøene. Barna hylte og gråt av fortvilelse og frykt, og denne panikkdemonstrasjonen ble tolket som bevis for barnas høye åndelige nivå. Vi antar at en video av en slik sceanse øyeblikkelig ville brakt politiet og barnevernet på banen, for å hindre videre psykiske overgrep, siden hendelsen representerte et alvorlig brudd på norsk lov. Religionsfrihet legaliserer faktisk ikke psykisk mishandling.

• Vi hørte om forkynnere som på menighetens møter spesifiserte hva slags stillinger som ikke er tillatt når ektepar har sex.

• Vi hørte om menigheter som ikke bare styres av, men faktisk eies av pastorfamilien, som igjen erklæres å ha en salvet tjeneste og er utkåret av Gud.

Vi minner igjen om at vi her omtaler regulære og godkjente disentersamfunn, som mottar offentlig medlemsstøtte og annen støtte for sin skolevirkesomhet. Erfaringsbildene som ble delt med oss denne kvelden, samt det vi fikk høre de neste kveldene i andre private hjem, synliggjør pastorer og pastorlakeier som utviser symptomer på alvorlig personlighetsforstyrrelse. I tillegg ser vi at mennesker med disse skadene, også har studert og praktiserer en ledelsesform hvor kjente Mind Controll metoder benyttes. Målet er tydeligvis å gi seg selv makt og kontroll over medlemmenes vurderingsevne, mulighet til selvstendig resonnering og over deres økonomi. All statistikk viser at under en slik psykisk påvirkning, vil en viss prosent av medlemmene alltid bli mønstertilpassede undersåtter, nøyaktig slik det var i Knutby menigheten.

“Men den som fører en av disse små som tror på meg, til fall, for ham ville det være bedre om en kværnstein ble hengt rundt halsen hans, og at han ble druknet i havets dyp...” Matt.18:6

En pinsevenn- pastor i en menighet i Oslo, som i høyeste grad hører hjemme i kategorien vi her beskriver, ble av et medlem som ikke var mønstertilpasset, spurt om han var klar over at han hadde så stor psykisk makt over medlemmene, at han kunne diktere dem til å begå kollektivt selvmord. Pastoren svarte at han var fullstendig klar over at han hadde slik makt over menighetens medlemmer. Vi nevner ikke dette for å indikere at pastoren har slike intensjoner, men for å demonstrere at han var seg svært bevisst sin usunne kontrollmakt og så resultatet av langvarig åndelig maktkommunikasjon. Vi legger også til at det er tvingende nødvendig å ha til dels sterke psykopatiske trekk for å kunne være tilfreds med en slik situasjon. Dokumentasjonen ligger faktisk i pastorens respons, og at han ikke øyeblikkelig - når han ble klar over forførelsen - samlet menigheten og advarte dem mot den tilstand han hadde ført dem inn i.

Konklusjon.
Ingen som leser sin Bibel behøver å havne i slike sekter. I den nye pakt står ingen pastor eller prest på et høyere åndelig nivå enn et vanlig medlem. Guds Ånd gjør ikke forskjell på leder og legperson. En åndelig hyrde skal være menighetens tjener, det er ikke medlemmene som skal tjene lederen. En pastor eller prest skal faktisk ikke være menighetens leder, men delegere slike funksjoner til kompetende medlemmer. I det gamle testamentet, etter at folket forlangte en konge, var profetrollen (Guds talerør) og kongerollen (lederen) nødvendigvis alltid adskilt. Ofte måtte nemlig den åndelige lederen refse og korrigere den politiske lederen. Paulus levde etter Guds prinsipper, og anbefalte alle sine etterfølgere å gjøre det samme: Dette er hans råd til dem som ønsker både å lede, forkynne og leve rett i menigheten.

• For dere minnes, brødre, hvordan vi slet og strevde. Mens vi arbeidet natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde, forkynte vi Guds evangelium for dere, 1. Tess. 2:9.

• Selv vet dere jo hvordan dere bør følge vårt eksempel. For vi levde ikke utilbørlig blant dere. Vi spiste ikke hos noen uten å betale for det, men med slit og strev arbeidet vi natt og dag, så vi ikke skulle bli til byrde for noen av dere. Det var ikke fordi vi ikke har rett til det, men vi ville at dere skulle ha at forbilde i oss, så dere kunne etterfølge oss, 2. Tess. 3:7-9.

I de neste versene i 2 Tess. kap 3, omtaler Paulus dem som ikke vil lyde hans anbefaling og følge hans eksempel. Merk dere hvem det er, skriver han, og ha ikke samkvem med ham, og begrunnelsen for denne drastiske fremgangsmåten er, for at han må gå i seg selv. Hold ham ikke for fiende, fortsetter apostelen, men tal ham til rette som en bror, 2. Tess. 3:14-15. Hvem er det han omtaler her? Jo, personer som utnytter andre i evangeliets tjeneste, som snylter, tigger, ikke betaler for seg og gjør seg til åndelige konger på haugen og som gir seg selv privileger og rettigheter som andre i menigheten ikke har.