Den katolske kirke bygger hele sin hierarkiske åndelige autoritet på ideen at apostelen Peter var den første pave, og at det foreligger en direkte kjede av myndighet og guddommelig autoritet fra denne apostelen til samtlige etterfølgende paver. Kirken hevder at hva disse pavene står for, hva de forkynte og lærte og hvordan de levde, er fullstendig uvesentlig, og at den guddommelige autoriteten ble videreført i den tekniske overrekkelsen av åndelige hierarkisk myndighet, ikke i åndelighetens innhold, lære og frukt. Pavemakten sammenligner prosessen med det som skjer når en kronprins blir konge etter sin fars død. Uansett hva den nye kongen gjør og finner på av gale og uriktige ting, er han like fullt konge. Det er med andre ord posisjonen, arven og systemet som bærer makten, og det er denne myndigheten, hevder kirken, Gud i himmelen sies å vedkjenne seg.

Paven mener at han er Peters etterfølger som biskop i Rom. Det samme hevder overhodet for den syrisk-ortodokse kirken som sier at Peter var biskop i Antiokia.

I sitt møte med de jødiske religiøse lederne, gjorde Jesus det meget klart at han var på kollisjonskurs med overnevnte tenkemåte. Da jødene knyttet sin åndelige autoritet og myndighet til det faktum at de var Abrahams barn, og kunne spore sine aner tilbake til denne troskjempen, som uten tvil hadde Guds godkjennelse, møtte Jesus dem med en kraftig korrigering, Joh. 8:39. Han aksepterte ikke at en slik suksesjon hadde noen som helst verdi  Guds øyne. Både han og døperen Johannes, Matt. 3:9, argumenterte med at kun fruktene og livet kunne bevise om Gud vedkjente seg tjenesten. Gud viderefører ikke automatisk himmelens autoritet fra konge til kronprins, som en teknisk eller mekanisk prosess.

Eksempler fra Israels historien
Bibelen viser at noen konger gjorde det som var rett i Guds øyne, mens andre fulgte avgudsreligioner. (Eksempler er; Dom.2:1. 3:7.12. 4:1. 6:1.  1.Kong. 15:26. 16:30.  2.Kong. 3:2. 17:2. 18:3. 22:2. 23:32. 24:9.) Herren tok avstand fra ledere og presteskap som førte folket vill, og ikke sto for det som var Guds vilje. De troløse kongene og hyrdene var årsaken til at folket ble ført i fangenskap. Arv og suksesjon hadde ingen verdi i Guds øyne, hvis hver nye konge, prest eller generasjon ikke identifiserte seg med Guds sannheter. Kun fruktene, hva både liv og lære angår, ble akseptert av Herren. Bibelen åpenbarer at dette er et gjennom-gående prinsipp i Guds handlemåte.

Med Guds Ord som kilde, må vi derfor avvise som falsk og uriktig, pavemaktens  påstand om at åndelig autoritet overføres uten hensyn til liv og lære. Menneskelige tradisjoner kan nok lansere et slikt dogme, men Skriften godkjenner det ikke. I tillegg må vi også stille oss meget kritiske til samme kirkes erklæring om en trinnvis og dokumenterbar suksesjon fra Peter til pavene. Verdenshistorien er ikke enig med påstandene som kommer fra kirken på dette området. Behovet for å markere at biskopen i byen Roma hadde rett og mandat til å overprøve andre kirkeledere, hva gjelder doktriner og myndighet, dukket ikke opp før mot slutten av år 300 og begynnelsen av 400 e.Kr.

Fra verdenshistorien.
Vi tillater oss å sitere fra Aschehougs Verdenshistorie bind 4, side 63. Den sentrale rollen Romas biskop kom til å spille i Europas senere historie, gjør det rimelig å stanse litt opp ved frem-veksten av pave-makten. For det første: Hvorfor fikk paven en slik særstilling i kirken? Man kan peke på flere årsaker. Rikshovedstadens overveldende prestisje måtte nødvendigvis avspeile seg i biskopens posisjon… ingen byer i vest kunne by Roma konkurranse, og romersk kirkelig praksis bredte seg lett til provinsene og ble norm…. For alvor kommer primatkravet i fokus på 300-tallet, og det har sammenheng med flere ting… (sitat slutt.)

Merk deg her at det ikke var en kjent og selvfølgelig suksesjonen fra apostelen Peter til biskopen i Roma, som var årsaken, men den prestisje og rolle hovedstaden fikk i landet. Når mange er langt mer opptatte av Oslobispens uttalelser og meninger, enn biskopene som holder til i andre bispeseter i Norge, kommer det i hvert fall ikke av at hovedstadens biskop sitter inne med mer objektiv bibelsk sannhet enn andre, men av at han av mennesker i kirkesystemet blir betrakt som viktigere, siden han er biskop i landets hovedstad. Slik var det også i det 3-4 århundre i Roma.

Vi siterer videre: Mer og mer oppgav keiseren å residere i Roma. Konstantin skapte en ny hovedstad i øst, og når keiserne senere kom til Italia, fant de Milano, senere Ravenna, mer egnet som residensby. Biskopen av Roma – med tittelen papa, overtok keiserens plass som den sentrale personen i rikets gamle hovedstad,” (samme.)  Det romerske primat (lederrolle), ble altså klart hevdet fra og med annen halvdel av 300-tallet. Men et primat, hva lå i det? Det kunne tolkes på flere måter, blant annet som en æresforrang, (og et slikt krav ble som regel godtatt av de andre kirkene) – men også som et krav om å forvalte den rette lære, og gjøre krav om jurisdiksjon og rett til å være kirkens øverste appellinstans. (samme kilde.) Om ideen at Roms biskop hadde rettigheter og rang over de andre, sier den samme historiske kilden vi her siterer, at teologene i øst aldeles ikke aksepterte Romas tydeligvis selv-utnevnte posisjon, men; ”ikke desto mindre står teorien (om Roms kirkelige primat) der fullt utbygd på 400-tallet,” (samme kilde.)

I overnevnte sitat bør vi legge merke til at et krav om suksesjon aldeles ikke var kirkens argument på det tidspunkt da denne utviklingen fant sted. En slik påstand kom i ettertid, som et forsøk på å produsere legalitet for Roma-biskopens rang. Vi kan videre merke oss at biskopen i Rom gradvis tok over keiserens rolle som både religiøs og politisk overhode. Da er det heller ikke underlig at biskopen faktisk tok keiserens tittel, og kalte seg Pontifex Maximus, som ganske enkelt betyr øversteprest for mysteriereligionene. Dette er en absolutt verdslig, hedensk og okkult tittel, men biskopen i Rom hadde ingen problemer med å vedkjenne seg denne rollen. Èn pave nektet faktisk å bære tittelen, på grunn av at den var blasfemisk. Senere paver hadde ingen slike skrupler. Den katolske kirkes ideologiske røtter er aldeles ikke apostelen Peter eller Jesu lære, men den politisk/religiøse hedensk keiseren i Rom, og det er også årsaken til at en rekke av pavekirkens sentrale dogmer, er direkte overført fra de hedenske religionene som også dominerte i keiserens Roma. 

Ennå et sitat fra Aschehougs Verdenshistorie kan utdype denne påstanden. Prestene ved byens hovedkirker…. trådte bokstavelig talt inn i senatorens sko,” side 67. Videre leser vi at det snart ikke lenger var ”noe spor av det engang så mektige romerske senat, men hovedprestene (presbyteri cardinales, som de snart skulle komme til å hete), overtok senatets gamle privilegium, å bære hvite strømper og svarte, flate sko. Klarere kunne det ikke sies at geistligheten nå var kjernen i Roma, side 67.

Konklusjon.
Igjen kan vi sammenfatte. Biskopen i Roma gled gradvis inn i en lederrolle over de andre prestene og biskopene, som var geografisk lokaliserte andre steder. Kulturelle og prestisjeårsaker var drivkraften til denne prosessen. Etter som keiseren mistet sin posisjon, fikk biskopen i Roma mer og mer makt, og videreførte etter hvert både den politiske og religiøse makten keiseren hadde tidligere. Til og med keiserens tittel overtok biskopen. Kirkens hovedprester gled deretter på plass i de romerske senatorenes roller, og ble senator/kardinaler, hvor endog klesdrakten ble kopiert. Igjen må vi presisere, at den katolske kirke ikke videreførte den første kristne kirkes lære eller rolle. Den er i stedet videreføringen av det hedenske romerriket, i kristen forkledning. Bibelen er da heller ikke denne kirkemaktens fundament. Både tradisjoner, dogmer, prioriteringer, mål og hensikt, er hentet fra datidens hedenske religioner. Det var grunnen til at mange av de store reformatorene nektet å kalle pavemakten for en kristen kirke.

Romerriket gikk ikke til grunne som følge av folkevandringen, men skiftet bare rolle eller innpakning. Det hedenske Rom er ennå med oss, like fullpakket av gamle Babylons dogmer, riter og overtro, som tilfelle var med keiserrikets Rom. Den falske og hedensk- babylonske ideologien, ble videreført fra datidens Babylon via Medo-Persia, Grekenland og Rom, til endetidens nye politisk/religiøse Babylon. Guds sanne kristne i Rom, måtte derimot flykte fra byen først til nord-Italia og deretter opp i fjellene da forfølgelsene fra paven ble intensivert.
 
 

Mynt  av romersk keiser med tittelen `Pontifex Maximus` og Far for folket``. Solguden `Sol`på baksiden av mynten. Mynt av en pave med tittelen Pontifex Maximus. Under: Pave Johannes Paul II med den samme tittelen. Pavene kaller seg også `Far`. “Mitt rike er ikke av denne verden”, sa Jesus. Det var det heller ikke for Peter som også led matyrdøden. Den katolske kirke og pavene mottok ikke sin “makt” fra Peter men fra keiserne i Rom. De mottok  den fra den samme supermakt som dømte og henrettet Jesus. `Pontifex Maximus` og tittelen `Far for folket`,  het  de romerske lederne og det var disse titlene Paven fikk fra Rom.  Hatten som paven bærer med splitt i midten, er en tradisjon hentet fra oldtidens guder. Denne type hatt hadde fiskeguden Dagon. Solkorsets tegn er på pavens krage og på brystet.

Over: Quetzalcoatl. Sør amerikas solreligion. Solkorset er avbildet på skjoldet. Nærmest hver eneste solkult i verden har hatt solkorset som sitt symbol. Dette symbolet er en av hundrevis av symboler og ritualer den katolske kirke har adoptert fra babylonsk  og solkult religioner. Solkorset er adoptert fra hedenskapen og Babylon til den romersk katolske kirke. Bilde til høyre og over viser solkors hos biskop. Bildene under viseer solkors fra Babylon: