Hvordan behandler du dine fiender ?

Men prøv å les eller nevn dette verset i en kristen forsamling i dag, og den spontane og automatiske responsen er garantert; ”Nå ja, vi er ikke kalt til å leve slik at vi irriterer og provoserer andre, og derfor påfører oss selv forfølgelse.” Kanskje de som reagerer slik tenker på ekstreme, uforstandige, fanatiske fundamentalistiske troende som Jesus, alle hans disipler, de første kristne og de store reformatorene. Forfulgt ble de i hvert fall, og vi har ingen grunn til å tro at motstanden de opplevde kom av at de gjorde noe galt eller sa noe de ikke skulle ha sagt. 

Bibelen sier faktisk ikke at de som vil leve gudfryktig, og derfor være i et rett og nært forhold til Jesus, kanskje, visse steder og i spesielle tidsperioder, muligens kan komme i situasjoner hvor de har en viss risiko for å oppleve litt motstand. Grunntekstens ”diôkthêsontai” kommer fra et rot-ord på gresk, som ingen kan bortforklare og pynte på. Det betyr ”vil” (av nødvendighet, uten unntak, som en regel) - bli forfulgt.

Hvordan skal vi takle denne påstanden? Noen har en genial metode som de aktiviserer når de møter slike vemmelige bibeltekster, som ikke passer med det de skulle ønske sto i Bibelen. Framgangsmåten er å si at nyere skriftforskning har gjort det mulig for oss å finne ut at vedkommende bibelforfatter egentlig ikke mente det han skrev, men noe helt annet, som vi altså mye lettere kan finne ut noen tusen år etterpå. En annen ting er at vi ikke kan regne med forfølgelse i et trygt og godt land som Norge, hvor religionsfrihet er en ideologisk holdning hos de fleste, og vi i tillegg har relativt ryddige kjøreregler for sosial atferd.

Men ”blir forfulgt” gir liksom ikke mye plass til alle våre etterlengtede unntak. Det benektes ikke at det var tider og steder i den kristne menighetens historie, hvor forfølgelsen var både grusom og rammet mange. Men vi er likevel forpliktet til å forholde oss til omtalte bibeltekst, som gjør det klart at et rett liv og en rett forkynnelse garantert vil lede til forfølgelse, selv om denne forfølgelsen naturlig nok er tilpasset den kultur vi til enhver tid befinner oss i. Hvis baktalelse, løgner, rykter, spredning av mistillit og manipulerende motarbeidelse, er det lengste man kan gå i en viss kultur, uten å havne i en rettssak og få fengselsstraff, så er forfølgelsen like reell som under romertiden eller inkvisisjonen, men forfølgernes mulighet til å gå videre er ikke aktuell, på grunn av frykten for juridiske represalier. Under helt andre politisk/sosiale forhold, ville personer som nå engasjerer seg i overnevnte aktiviteter, ganske sikkert være villige til å ta liv, for alle framgangsmåtene kommer fra samme kilde. 

Å leve gudfryktig
Kan det være slik at ordet “gudfryktig,” hjelper oss å forstå bedre hva 2. Tim. 3:2 egentlig sier? La oss si at vi ikke lenger vet hva dette begrepet innebærer, eller at meget få kristne vet det. Hvis virkelig og sann gudfryktighet er mangelvare, er det naturlig at det vil forekomme lite eller ingen reell forfølgelse. Det sto ikke at enhver som kaller seg kristen vil bli forfulgt. Hvis sann gudsfrykt ikke er til stede, møtes heller ikke betingelsen for den forfølgelsen Bibelen nevner. Om dette skulle være tilfelle, burde vel våre fredelige og behagelige kristne liv, forårsake at et rødt lys begynte å blinke, som fortalte oss at Gud sannsynligvis har langt mer å tilføre oss enn vi hittil har vært oppmerksom på. Når både djevelen, de onde åndene og mennesker som styres av nevnte krefter, opplever oss å være greie, hyggelige, tamme, runde og uproblematiske, kan det vel hende at noe er fryktelig galt med våre kristne liv.

Vi har havnet i en tid da skillet mellom vanlig humanisme og kristendom blir mindre og mindre. Snart vil omtalte ideologier smelte sammen, og bli den nye globale kristendommen, hvis trosbekjennelse samtidig er så altomfattende og intetsigende, at hva du tror ikke lenger regnes å være vesentlig. Det viktigste er at du tror på noe og ikke mener at det er noe galt i det de andre tror. Vi er kommet så nær dette målet, at selv i relativt ”konservative” kristne grupperinger, er manges grunnholdning alt justert etter denne malen.

De få som har valgt å frasi seg den økumeniske utvanningen av det kristne budskapet, og i stedet forholder seg til Bibelens rammebetingelser for tro, liv og lære – opplever imidlertid noe merkelig. Selv i fredelige Norge, skjer det noe uforklarlig, når de som forfekter den nye kristendommen, møter de som ikke vil være med på den moderne trosjusteringen. De økumeniske reformatorene klarer med letthet å dra fram fra lommer i sin mentalitet, holdninger og atferd som kommer uhyggelig nær det Paulus skriver om i 2 Tim. 3:12. Selv om landets lover setter visse grenser for hva som kan utføres, kanaliseres mye ufyselig styggedom hva holdninger og framgangsmåter angår. Og det som gjør denne observasjonen spesiell, er at denne responsen ikke primært kommer fra de som ikke bekjenner seg til den kristne tro, men fra mange som nettopp gjør  det.

Gode kristne blir ikke forfulgt, sier noen. 
Dette skjer kun med ekstreme, uforstandige og
fanatiske fundamentalister.
De må vel da mene slike som Jesus, alle 
Hans disipler, de første kristne og 
reformatorene. De ble jo forfulgt.

Når forfølgelse uteblir
Hvis du regner deg å være en kristen, men aldeles ikke erfarer noe som ligner fenomenet forfølgelse i form av bakvaskelse, løgner eller falske beskyldninger, kan du regne med at Guds fiende har et avslappet forhold til din kristendom. Han opplever ikke at ditt liv eller ditt vitnesbyrd utgjør noe problem eller er en hindring med hensyn til hva han har som mål å utrette. Hva kan da være årsaken til at Guds fiende ikke opplever en bekjennende kristen som sin fiende? Det må vel være fordi det Gud og du står for er såpass ulikt at sjansene for at noen skulle tro dere er på samme parti er lite trolig. Men hva kan årsaken være til en såpass beklagelig situasjon? Flere ideer, som har sitt utspring i den økumeniske prosessen, kan forårsake denne utviklingen. Hvis vi lar oss påvirke til å tro at det er fordømmende å dokumentere at tro kan være rett eller gal, vil vi selvfølgelig slutte med å lede mennesker fra lys til lys. Det kalles å ”stjele sjeler,” og er forbudt for alle som vil være med i den nye globale økumeniske vekkelsen. Mange protestantiske kirkeledere har, på vegne av sine medlemmer, alt akseptert og underskrevet på at ”sjelesnoping” skal opphøre. Siden Bibelen meget klart påstår at djevelen vi introdusere falsk lære, som det må advares mot, vil Den Onde være svært fornøyd med et slikt vedtak. Man skulle tro at det var langt flere onde ånder enn Guds menn til stede i en komité som kom opp med en slik anbefaling. Verken Gud eller hans menighet har noen fordel av vedtaket, kun Guds fiende. For da kan objektiv sannhet holdes skjult for mange, og da vil djevelen mye lettere kunne lede mennesker til en lære som ikke er samstemt med Guds vilje.

En kristen som bevarer sitt ”født på ny” forhold til Jesus, (Bibelen forteller jo at et slikt forhold må fornyes hver eneste dag for å kunne bevares), har garantert ingen som oppleves å være egne fiender. Mange kan nok ha definert den omtalte kristne som sin fiende, men kan ikke regne med at holdningen gjengjeldes. Årsaken til det, er at den gjenfødtes sinn, mentalitet, tanker og prioriteringer, ikke er vanlige eller normale. Et mirakel er skjedd i det nære gudsforholdet, slik at den gamle, naturlige og vanlige måten å tenke på, er borte. (Rom. 6:6. 2.Kor. 5:17. Efes. 4:22. Kol. 3:9.) Noe helt nytt og annerledes er kommet i stedet for det som før var naturlig, (Rom. 6:4. Gal. 6:15. Efes. 4:24.)

Når en slik kristen blir møtt med forfølgelse, løgn, baktalelse og ondskap, blir vedkommende bedrøvet, med tanke på hva som en gang kommer til å skje med den som forfølger, om en omvendelse ikke finner sted. Siden selvet er dødt når vi er født på ny, blir ikke responsen styrt av verken sårethet eller hevn. Sinne og bitterhet regnes som helt normale følelser i verden, men også hos de som kaller seg kristne men ikke er født på ny. Det er ingen vesentlig forskjell på de to tilstandene.

Kjærlighetens mirakel
Når Jesus sier; ”Elsk deres fiender,” Luk. 6:27, er ikke dette en ordre som du og jeg må prøve, så godt vi kan, å etterleve. For vi kan simpelt hen ikke, uansett hvor mye vi prøver. Appellen; ”velsign dem som forbanner dere,” Luk. 6:28, er ikke endemålet for en lang og slitsom kristen vekst. Budskapet; “gjør godt mot dem som hater dere,” Matt. 5:44, representerer ikke helliggjørelsens endemål. Og beskjeden som gis i samme vers; ”be for dem som ondskapsfullt utnytter dere og forfølger dere,” er heller ikke siste trinn i en perfeksjonistisk evolusjon. Når vi oppdager vår fullstendige kompetanseløshet og absolutte hjelpeløshet i møte med disse idealene, er det helt normalt! Jesus vil ikke at vi skal tro at mulighetene eller ressursene til en slik grunnleggende karakterendring, er noe vi kan lokke fram fra bortgjemte kroker i vår egen mentalitet. For inne i oss bor det ikke noe godt. Bare glem det. Responsen Jesus inviterer oss til å ha, er det han og han alene som gir oss i et forhold til seg selv. Han knytter disse trekkene til fenomenet å bli omskapt. Det dreier seg om et mirakel like stort som da Gud skapte jorden og alt livet på den. Gud lapper ikke på det gamle når han vil lage nye mennesker. Han skaper virkelig noe nytt. 

Men det vi må forstå er at dette miraklet bare kan være virksomt sammen med det nære gudsforholdet. Det er ikke slik at en kristen blir gitt ett nytt sinn, og så fortsetter dette nye sinnet automatisk å skape åndens frukter og åndens respons, atskilt fra forbindelsen med Gud. En lampe fortsetter ikke med å lyse etter at kontakten er tatt ut av støpslet. Da er det ikke noe lys igjen. Lampen har ikke noe lys i seg selv, men elektrisiteten skaper lys så lenge forbindelsen med strømnettet er intakt. På samme måte kan ikke den kristne bevare sitt nye sinn, når kontakten med himmelen uteblir. Da kommer alt det gamle som ligger i den falne naturen fram igjen, og alt er som før.

I dag finner vi at utrolig mange kristne har definert det å være en kristen, utenfor den bibelske rammen som denne artikkelen belyser. Omtrent alle de vanlige syndige legningene og tendensene, som uomvendte mennesker strir med, er nå ansett normale i en kristens liv. Årsaken til denne forfalskningen av evangeliet, er behovet for å gi mennesker en slags frelsesvisshet når de ennå er ufrelste.

Ved tro – alene
Det er kristne som søker å vitne og drive sjelevinnende arbeid ved å stoppe mennesker og be dem si; ”Jeg tror at jeg er frelst.” Den samme metoden benyttes på religiøse møter. Hvis noen er med på opplegget, og sier det de blir bedt om å si; begynner misjonærene å hoppe, sprette og juble for nå er ennå en person frelst. De mener faktisk at ”tro alene” betyr at ordet ”tro” (de tre bokstavene) alene, er et formular eller trylleord, som gjør frelsen virksom.  Om personen er overgitt til Gud, føler anger og har bekjent sin synd, og ber om tilgivelse og kraft til å avstå fra sin synd, regnes som helt uvesentlig. Du opplever kanskje en slik ”tro” å være ekstrem. Sant nok, men vær da oppmerksom på at flere og flere kristne samfunn, stadig kommer nærmere denne måten å definere både tro og frelse på. Er det da underlig at Bibelens erfaring å bli født på ny, uteblir? Flere og flere kristne har sluttet å tro på dette miraklet og at et gudsforhold kan være og bevares så nært. Samtidig vil selvfølgelig få kristne oppleve forfølgelse, siden den store sjelefienden har lite å frykte. Når den lære Kristus sto for ikke lenger har en plass i kirkene som bærer hans navn, vil den reelle åndskampen utebli. 

Hvordan behandler du dine fiender? Ja, det kommer da helt an på om du lever i et født på ny forhold til din Frelser. Hvis du gjør det, blir du forfulgt, og din respons er som vi har vist i dette innlegget. Hvis du ikke er født på ny, vil du sannsynligvis føle et større og større fiendskap mot de som er det, og du vil finne de lite anbefalingsverdige framgangsmåtene alt nevnt, lette å benytte. Men samtidig vil du oppleve at personene du anser å være dine fiender, og som du med lite hyggelige metoder søker å knekke, ikke tar igjen, men lar deg holde på med din forfølgelse. La denne lille analysen hjelpe oss å finne ut hvem vi er, hva vi er og hva Gud kan gjøre for, med og i enhver som er villig til å overgi seg helt til ham.
                                                                                                                                             JB.