Lest med saksen  

Noen har ment at evangeliene først ble skrevet på hebraisk, og senere oversatt til gresk. Problemet er bare at man ikke har funnet noe komplett hebraisk eller arameisk manuskript av noen av evangeliene. Men det har alltid plaget de skriftlærde at både Origen, Eusebeus og Jerome, alle påsto at i hvert fall Matteus evangelium, først ble skrevet på hebraisk. Det er videre godt dokumentert at arameisk hadde tatt det tradisjonelle hebraiske språkets plass i Israel på Jesu tid, og det har vært antatt at Jesus selv snakket arameisk, ikke hebraisk. Men det er også stor enighet om at hebraisk likevel var datidens skriftspråk. Denne antakelsen ble bekreftet da det ble funnet store mengder hebraiske dokumenter sammen med dødehavsrullene, og hebraiske skrifter er også å finne i rabbinertekster fra det første århundre.
Den overraskende (gjen)oppdagelsen som nå har forårsaket at debatten er blusset opp igjen, er at et 12 volums verk fra det 14 århundre faktisk har ”gjemt bort” i ett av bindene, et komplett hebraisk Matteus evangelium. (Det dreier seg om det lite kjente Even Bohan verket av Rabbineren Shem-Tob Shaprut.)  Men det finnes ingen henvisninger i dette verket til hvor det hebraiske Matteus evangeliet er hentet fra. Det spesielle er at denne hebraiske teksten umulig kan ha blitt oversatt til hebraisk fra gresk. Helt andre ord ville da ha blitt benyttet i mange av historiene Matteus gjengir. 

Når Jesus underviser, i dette hebraiske manuskriptet, finner vi en rekke spennende ordspill (ord som ligner på hverandre eller rimer på hebraisk, men som forkynner helt ulike budskap, slik at teologien inneholder flere lag av dybde.) Det er umulig å gjengi dette dypere innholdet i en gresk oversettelse, siden muligheten til ordspillet forsvinner i oversettelsen. Et eksempel er en av fortellingene til Jesus, hvor han benytter uttrykkene forsoning (kaparah), å benekte (kaphar) og en landsby (kephar). Flere lærde tror nå at dette er en sterk indikasjon på at evangeliene, i hvert fall det Matteus skrev, faktisk først ble skrevet på hebraisk.
(Jerusalem Christian Review. 3. februar 2000.)

Afrika dør.
I vår relativt trygge avkrok av verden er det vanskelig å fatte den enorme tragedien som har rammet det afrikanske kontinentet. Mediene gir oss bare av og til korte glimt inn i den grusomme virkeligheten, men flykter deretter fort til underholdning, sport og mindre dystre lokale nyheter. Få ser i øynene at Afrika er rammet av en pest som gjør samtlige tørkekatastrofer, hungersnød, jordskjelv og flomtragedier til statister.

I flere Afrikanske land har 1 av 4 aids. Fagfolk regner med at sykdommen i løpet av noen få år, i visse områder, vil ramme 1 av 2. Titalls millioner er alt smittet og det synes ikke å være mulig å stanse epidemien. Mange steder nekter lokalbefolkningen (i tillegg til blodoverføring) å knytte sykdommen til ubeskyttet sex. Siden den vestlige medisinen ikke har maktet å stanse utviklingen, er det stadig flere som tyr til lokale heksedoktorer, som har fått en enorm oppsving. Til og med godt utdannede mennesker i de store byene går til de lokale naturlegene. Den populære behandlingen som nå sprer seg som ild i tørt gress i flere Afrikanske land, er å ha sex med et barn. Dette skal etter hva heksedoktorene sier, helbrede sykdommen. Flere og flere menn voldtar familiens eller andre jenter for å bli friske. Til og med mange spedbarn blir voldtatt av den grunn. Resultatet er selvfølgelig at barna blir smittet og dør. Det er rett og slett farlig å la en jente-baby ligge ubevoktet noe sted. Mangel på voksne kvinner er noen steder prekært, noe som igjen leder til at de fleste av dem blir voldtatt mange ganger hvert år, noe som igjen øker smittefaren. Rapporter viser at det er vanlig for både gifte og ugifte menn å ha regelmessig sex med fra 6-12 ulike kvinner. Situasjonen er så alvorlig at jordbruk og industri mange steder er stoppet opp, siden det ikke er voksne friske mennesker igjen som kan arbeide. Les selv hva Jesus sier om pest og den siste tid. Vi tror ikke det er lenge igjen før Herren kommer og gjør slutt på denne verdens elendige situasjon og all den lidelse synden har forårsaket. 

Katolsk Interdikt og bannlysning i vår tid.
Problemet ble først omtalt i katolske blader og på de katolske internettsidene. Senere plukket lokalavisen (adresseavisen) opp saken og til sist også dagsavisene i Oslo. Det katolske medlemmet Dordi Skuggevik Tande i Trondheim har i lengre tid vært involvert i en aksjon for å få avsatt den katolske biskopen Georg Müller. Nevnte biskop har i følge Den katolske kirkes egen litteratur, utvist meget slett menneskebehandling, oppført seg ekstremt autoritært og arrogant og styrt ut fra en splitt og hersk metode. Fire av stiftets prester har alt sluttet på grunn av biskopens framgangsmåte og til sommeren går sistemann. Skuggevik Tande har søkt å bringe problemet på dagsorden og har fått støtte fra flere legfolk og prester andre steder i landet. Den katolske kirke regner seg ennå å være sårbar og liten i protestantiske Norge og mange katolikker er redde for kirkeflukt som en følge av biskopens væremåte. Den autoritære stilen har også ført til kollekt og tiende boikott, siden flere og flere sender sine midler til områder hvor kirkens synes å nå mennesker i stedet for å bruke mye energi på problemer som ikke burde forekomme hos dem som bekjenner et kristent livssyn. Selv om mange ansatte er enige i kritikken som er kommet, slår kirken tilbake og skal ha seg frabedt ideen at et legmedlem har noen rett til å korrigere en paveutnevt biskop. En ”kanonisk advarsel” som tilsvarer et edikt, ble slått opp på kirkedøren og i skrivet blir den aktive legkvinnen advart offentlig og fortalt hva hun kan vente seg om hun ikke bøyer seg for kirkens hierarkiske myndighet. Alt tyder på at hun vil bli kalt inn til kirkerett i Westminister i England og bli møtt med en bannbulle fra paven selv. Selv om de som protesterte tidligere ble brent på bålet og igjen vil oppleve det mot slutten av åndskampen melom Kristus og Satan (se Joh.Åpenb. 13:15), tror vi ikke Skuggevik Tande vil bli møtt med noe annet enn utvisning og sakramentnektelse. Men det siste er ille nok for en katolikk, siden det i praksis, i dette religiøse systemet, betyr fortapelse.

I interdiktet (”interdictum personale”) blir hennes initiativ stemplet som ”skismatisk framferd” og hun blir informert om at legfolk ingen myndighet har til å gå utenom systemet med sin korrigerende kommunikasjon. Det som faller kirken tyngst for brystet er at Skuggevik Tande og andre legfolk som støtter henne i anstrengelsene med å fjerne, omskolere eller omplassere den maktglade biskopen, gjør det klart at de vil etablere et alternativt forum for kirkens arbeid når det toppstyrte hierarkiet ikke er lydhøre til protesten mot uakseptabel menneskebehandling utøvd av en av kirkens ledere. Det kommer fram i interdiktet at kirken ikke vil tolerere at et vanlig medlem tror han eller hun har rett eller myndighet til å etterprøve en biskops meninger som er utnevnt av paven som igjen er plassert i sin posisjon av Gud selv.

Professor Jan brøgger er medlem av St. Olav katolske menighet i Oslo. Han har fulgt denne episoden med stor interesse, og sier til adresseavisen i Trondheim Skuggevik Tande synes å være like modig som kong Sverre, som talte Roma midt imot! Han omtaler imidlertid hele saken som tragisk og utekukker ikke at den katolske ”protestanten” Skuggevik Tande kommer til å havne i det internasjonale nyhetsbilde, hvis kirkemakten gjør alvor av å stille henne for kirkerett på grunn av hennes meninger. Brøgger viser ellers til en ny italiensk bok som forteller hvordan kirken vanligvis forholder seg til biskoper i vanskeligheter. Mange av dem forfremmes til stillinger i Vatikanet, og professoren utelukker ikke at det kan skje også med Georg Müller, hvis bråket omkring hans person fortsetter. 

Her i MVV redaksjonen ønsker vi å legge til at det professor Brøgger sier, dessverre er en kjent og vanlig måte å takle ledere på som ikke fungerer, og er nesten alltid de autoritære systemenes løsning når en mellom-leder mangler psykososial kompetanse og derfor tyr til splitt og hersk metoder. Men resultatet er at disse individene blir presset opp gjennom det ene inkompetansenivået etter det andre, og til slutt sitter på toppen. Når vi omtaler miljøer som kaller seg kristne, er selvfølgelig denne praksisen forferdelig. Ledere som tenker og føler ut fra makt, kontroll, dominans, allianser og styring av mennesker, må ikke gis oppgaver hvor de spiller ut sine legninger og skader andre og Guds sak. Har vi ikke lært noe av kirkehistorien? 

(Kilde: Internettsidene til Den katolske kirke i Norge og adresseavisens internettsider.)