Jesu blod på nådestolen

Alt dyreblod i alle ofringene i Det gamle testamentet var et symbol på Jesu blod. Han som selv var det framtidige og eneste sanne og virkelige offerlammet. Når offerdyret i tabernakeltjenesten ble drept på alteret, var det et bilde på at Jesus skulle dø på korsalteret. Når offerdyrets blod ble tømt ved alterets fot, var det et bilde på Jesu blod som rant ned på jorden ved korsets fot. Når offerdyrets blod ble sprinklet mot eller på paktkisten i det aller helligste, var det et bilde på Jesu blod som ble sprinklet mot eller på paktkisten. Dyreblod hadde aldri muligheten til å fjerne synd eller sone for overtredelse. Paulus skriver; «For det er ikke mulig at blodet fra okser og bukker kan ta bort synder,» Heb. 10:4.

Om Guds Sønns blod ikke hadde blitt utgytt, ville all tilgivelse som ble gitt på  forskudd i gammeltestamentlig tid, før Jesu død var en historisk realitet, vært ugyldig. Gud handlet som om det som skulle finne sted når tiden var inne, hadde skjedd. Siden dyreblod ikke kunne sone, måtte hele frelsesplanen bygges på at Jesu blod skulle sone. Tidspunktet var faktisk ikke det vesentlige, men at det skulle skje. I Guds plan og råd var det som om det hadde skjedd, og det sanne offerlammet «var slaktet» da frelsesplanen ble lagt fra verdens grunnvoll av. Han som kjenner enden fra begynnelsen var og er ikke begrenset av tid. 

Men om Golgata, bare som et tankeeksperiment, ikke hadde funnet sted, ville heller ikke effekten av hans framtidige soningsdød kunne ha blitt prosjektert inn i fortid og framtid. Poenget er at Jesu blod (Jesu død) kan plasseres i stedet for offerdyrets blod (død), og på den måten kan vi forstå budskapet Gud ønsker å nå oss med gjennom den jordiske helligdomstjenestens billedspråk.

Hvis dyreblod sprinklet mot paktkisten var et bilde på Jesu blod sprinklet mot paktkisten, når fant en slik hendelse sted? Tilsynelatende aldri. Han døde på korset og hans blod rant ned på jorden ved korsets fot og det var alt. På en overført og symbolsk måte kan vi si at Jesu korsdød og offerdyrets alterdød er parallelle hendelser. Men alle de spesifikke detaljene fra den jordiske helligdomstjenesten som ble oppfylt ved Jesu liv, misjon og død, bråstopper når det gjelder hans blod.

Effekten av Jesu blod I Jesaja, kapitlene 52 og 53, finner vi en tydelig og velkjent Messias profeti. Vi leser bl.a. at Jesus; «var mishandlet så han ikke var som en mann å se til,» Jes. 52:14. Det står videre; «Han var foraktet og forkastet av mennesker, som smertens mann, Vel kjent med sykdom. Folk skjulte sitt ansikt for ham. Han var foraktet og vi regnet ham som for intet,” Jes. 53:2.3. I de neste versene i dette kapitlet finner vi de kjente uttrykkene; «Han ble knust for våre misgjerninger,» vers 5. «Han ble mishandlet - likevel åpnet han ikke sin munn. Lik et lam ble han ledet bort for å slaktes,”.. vers 7. «Han ble revet bort fra de levendes land,» vers 8. «Han (Gud) gav ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død,” vers 9. Når i Jesu liv ble alle disse versene oppfyldt? Når ble han mishandlet, knust for våre misgjerninger, ført bort for å slaktes, revet bort fra de levendes land?  Selvfølgelig da han døde på Golgata kors. Etter at profeten har beskrevet hans mishandling da han ikke «var som en mann å se til,» Jes. 52.14, fortsetter han i vers 15; «Slik skal han bestenke mange folkeslag. Konger skal lukke sin munn for ham. For det som ikke var fortalt dem, det får de se. Det de ikke hadde hørt, forstår de nå.» Ordet «bestenke» i vår oversettelse er nøyaktig det samme ordet som er benyttet når presten sprinklet offerdyrets blod mot eller på paktkisten. Profeten Jesaja skriver rett og slett at da Jesus døde på Golgata kors, sprinklet han mange folkeslag. I jødenes tempeltjeneste var det blodet som ble sprinklet. Profetien indikerer derfor trolig at Jesu blod ble «sprinklet» da han døde på korset. Hvorfor benytter profeten ord og uttrykk fra helligdomstjenesten når offerdyrets blod ble sprinklet mot paktkisten, når han beskriver det sanne offerlammets død på korset?

Vann og blod er funnet på lokket til den lenge forsvunnede paktkisten

Når fant denne hendelsen sted? På den stor forsoningsdagen? Nei, «sprinklingen» skjedde i påsken det året Jesus døde. Det skjedde samtidig med at Gud selv rev i stykker forhenget mellom det hellige og det aller helligste i templet, slik at gjenstandene i det aller helligste ble synlig for de som sto der. Det øverstepresten fikk se en gang i året ble nå synlig for alle som var i templet. Øverstepresten var ved å slakte offerdyret for å utføre de symbolske ritualene Gud hadde forordnet, men det var ikke noen paktkiste innenfor forhenget lenger. Hva enn presteskapet skulle gjøre med offerdyrets blod, var det ikke lenger en paktkiste og Guds lovtavler å forholde seg til. 
Det ser imidlertid ut til at Gud hadde ordnet det slik at det sanne offerlammets blod skulle ta plassen for offerdyrets blod i seremoniene denne spesielle påsken. Skyggebildets rolle var forbi. Nå var det Jesu eget blod som overtok. All den tilgivelsen Gud hadde tilbudt angrende syndere som nyttiggjorde seg offerblodet i Det gamle testamentet, kunne nå realiseres siden motbildet og forbildet endelig møttes.

Blod og vann
Etter at Jesus var død, men mens han ennå hang på korset, stakk en av de romerske soldatene et spyd i Jesu side. Når Rom henrettet ved korsfestelse, skulle de dødsdømte dø på korset. Ofte hang de der i flere dager før de utåndet. Aldri ble en dømt tatt levende ned fra korset. Men siden det var fredag ettermiddag og sabbaten begynte ved solnedgang, fikk soldatene beskjed om å brekke bena på de korsfestede slik at de ikke lenger kunne ta imot kroppsvekten med føttene. Da ville de ikke makte å puste, og bli kvalt. Minutter etter at det ble gjort ville de være døde. Dette gjorde de med forbryterne som ble korsfestet sammen med Jesus, men da de så at Jesus alt var død, stakk soldaten bare spydet i hans side.
Det er Johannes som i sitt evangelium nevner detaljene i denne hendelsen. Han skriver; «Straks kom det ut blod og vann,» Joh. 19:33. Dette er en eiendommelig observasjon. Det kan virke som om Johannes selv så på det som skjedde som noe merkelig, men han kan ikke annet enn å skrive det han var vitne til. I verset etter at han forteller om fenomenet med blod og vann, skriver han; «Han som har sett det, har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Og han vet at han forteller sannheten, slik at dere kan tro.» Joh. 19:35. Sannhetsgehalten i det han så blir på en bekreftende måte poengtert. Selvfølgelig gjelder denne erklæringen alt han var vitne til denne dramatiske dagen, men observasjonen om blod og vann er inkludert i bekreftelsen.

Tusener av mennesker er omkommet i krig og ulykker, men at en plutselig skade ved kroppspunktering skulle føre til at «blod og vann» rant ut fra samme sår og på en slik måte at det var mulig å se de to separate væskene, hører uten tvil til unntakene. Det var jo bare ett sår som ble påført Jesus, og den dominerende fargen på blodet ville øyeblikkelig gitt farge til eventuell klar eller lysere kroppsvæske når de sammen rant fra hans kropp. Men like fullt poengterer Johannes «blod og vann.» 
Hvorfor? Er ikke denne observasjonen absolutt uvesentlig og utgjør en unødvendig bagatell som ingen betydning har når Jesu død beskrives? Kanskje Den Hellige Ånd lar Johannes se det han så detaljert beskriver, fordi det en gang i framtiden virkelig skulle ha en betydning?

Fysiologisk forklaring
Milten er plassert i det området på kroppen hvor beretningen forteller at soldaten stakk spydet. Dette organet er et blodreservoar. Mye blod samler seg også i milten ved et dødsfall. Ved innledningen til sitt første brev, kap. 5, er det som om Johannes fortsetter å bygge på det han så den dagen Jesus døde. Han påstår faktisk at blodet og vannet spiller en meget sentral rolle når det gjelder beviset på at Jesus virkelig var Messias og Guds Sønn. Etter å ha argumentert med at beviset på at vi elsker Gud, er «at vi holder hans bud» og at den som er født av Gud seirer over verden og at Guds bud aldeles ikke er tunge eller vanskelige å holde for de som er gjenfødte, (1.Joh. 5:3.4), fortsetter han; «Han er den som kom med vann og blod, Jesus Kristus. Ikke bare med vann men med vann og blod. Og Ånden er den som vitner, for Ånden er sannhet. For det er tre som vitner i himmelen; Faderen, Ordet og den Hellige Ånd. Og disse tre er èn. Og det er tre som vitner på jorden; Ånden, vannet og blodet. Og disse tre er ett,» 1. Joh. 5:6-8.

Det er bare Johannes av de tre evangelistene som nevner «blod og vann» i forbindelse med Jesu død. Det også bare Johannes som hevder at Guds vitnesbyrd om at Jesus virkelig var Guds Sønn, Messias og Frelser, er Ånden, vannet og blodet og at disse tre vitner hvor?, jo her på jorden.

I forbindelse med at profeten Jesaja benytter tempeltjenestens uttrykk «sprinklet» når han profeterer Jesu korsdød, er som alt nevnt den neste setningen; ”Konger skal lukke sin munn for ham. For det som ikke var fortalt dem, det får de se. Det de ikke hadde hørt, forstår de nå,” Jes. 52:15. Jesu «sprinkling» av sitt blod ved sin død vil kanskje en dag lukke munnen på mange som ikke trodde og som kanskje spottet læren om at Jesus var Messias. Mange som ikke maktet å se og tro at Jesus virkelig var jødenes konge, Messias, Guds Sønn og verdens Frelser, vil bli tause den dagen det går opp for dem at Jesu blod faktisk ble sprinklet mot paktens ark og lovtavlene da han døde. Noe ingen tidligere hadde fortalt dem, «får de da se.» Det de tidligere ikke hadde hørt, «forstår de nå.» Det neste verset i Jesaias beretning sier; «Hvem trodde det budskapet vi hørte? For hvem ble Herrens arm åpenbart?” Kanskje nok lys nå er åpenbart slik at mennesker kan se og tro?

Etter å ha forkynt at Ånden, vannet og blodet vitner her på jorden, sier Johannes i neste vers. «Hvis vi tar imot vitnesbyrdet fra mennesker, er Guds vitnesbyrd større. For dette er Guds vitnesbyrd, det som Han har vitnet om sin Sønn,» 1. Joh. 5:9. Hvilket vitnesbyrd? Jo, det han nettopp har påstått. At Ånden, vannet og blodet er Guds vitnesbyrd og at Jesus var Guds Sønn. 

Kanskje det Johannes skriver blir lettere å fatte når vi prøver å forstå hvordan mennesker som lever i den siste generasjon og faktisk skal være vitner til Jesu gjenkomst, skal kunne bli nådd med et troverdig vitnesbyrd om at Jesus virkelig var Messias og at Guds lov står ved lag? Hva er det som overbeviser dem? Hvilket vitnesbyrd kan gis slik at de virkelig tror og forstår? Hvis det kan bevises at Gud i forveien hadde ordnet det slik at paktens ark og lovtavlene lå i en hule under korsfestelsesstedet, og at Jesu blod faktisk rant ned (ble sprinklet) på paktkisten da han døde, da er det bevis godt nok for oppriktige mennesker enten de er jøder eller ikke. Da må Jesus ha vært Messias!

Pakten
Da den første pakt ble innviet, stenket Moses bl.a. blod og vann på lovboken og på hele folket, Heb. 9:19. Noen leser vers 21 i dette kapitlet og tror at vers 19 omtaler samme hendelse, nemlig innvielsen av tabernaklet i ødemarken. Det er ikke tilfelle. Innvielsen av tabernaklet skjedde på et senere tidspunkt. Da Moses stadfestet den gamle pakt med blod og vann, hadde ennå ikke verken templet eller gjenstandene i det blitt bygd. (Les fra kap. 25 til slutten av 2. Mos.) Derfor var bruken av blod og vann i 2. Mos. 24:8 ikke knyttet til innvielsen av tabernaklet. På samme måte var blodet og vannet som rant fra Jesu legeme da han ble korsfestet, ikke knyttet til innvielsen av den himmelske helligdommen, men representerte stadfestelsen av den nye pakt. (Se Heb. 9:18.) 

Husk at den «stenkningen» profeten Jesaja knyttet til Jesu korsdød, var på «mange folkeslag,» Jes. 52:15. Pakten ble stadfestet for alle som ville inngå den. Innvielsen av tabernaklet var ikke på mange folkeslag. Alle lovene Herren hadde gitt folket ble innviet på denne måten. Vi ser lys i at den nye pakt, som har den samme Guds lov som kjerne, også blir stadfestet på samme måte som den gamle pakt. Men denne gangen var det blod og vann fra Jesu eget legeme som ble sprinklet. For igjen å benytte ord fra profeten, da skal «konger lukke sin munn for ham. For det som ikke var fortalt dem, det får de se. Det de ikke hadde hørt, forstår de nå,» Jes. 52:15. Vi har grunn til å tro at «vannet» Johannes får se og som han senere knytter til Guds vitnesbyrd eller bevisførsel her på jorden om at Jesus var Messias, er noe Gud forårsaket og åpenbarte for Johannes, slik at parallellen til sprinklingen av vann på lovboken ved paktens innvielse skulle finne sin parallell.

Hva ble salvet?
I Dan. 9:24 omtales en 70 ukers (490 års) profeti. Profetiens sammenheng plasserer begynnelsen av profetien til året 457 f.Kr. Tidsperioden slutter derfor tidlig i nytestamentlig tid, nemlig høsten år 34 e.Kr.  Det som skulle finne sted i denne tidsperioden sies i profetien å gjelde «ditt folk og din hellige stad.» Det har altså gjøre med Daniels folk og Daniels hellige stad. 6 ulike ting skulle finne sted i løpet av denne perioden. «Sytti uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige stad; 1.Til å innelukke (romme, gi plass til) overtredelsen (frafallet i noen oversettelser.) 2.Til å gjøre slutt på syndene. 3. Til å gjøre soning for misgjerning. 4. Til å føre fram evig rettferdighet. 5. Til å besegle syn og profet. 6. Til å salve Det aller helligste. Engelen Gabriel sier altså at alle disse seks punktene skulle «være fastlagt» (gjelde, være aktuelle, relateres til) jødefolket og byen Jerusalem, (Din, Daniels hellige stad). De første fem punktene burde ingen bibelleser ha problemer med.

Men punkt 6 har produsert en del debatt. På hebraisk står det «qodesh qodashim,» (noe meget hellig eller høyhellig.) Uttrykket er aldri i Bibelen benyttet på eller om en person, men er gjennomført i Det gamle testamentet brukt for å beskrive gjenstander i jødenes tempel (tabernakel.) Lenge tolket en del konservative kristne uttrykket; «salve det aller helligste» eller «salve noe høyhellig» til å bety Jesu dåp. Denne tolkningen er ikke lenger særlig akseptabel, nettopp fordi uttrykket ikke noe annet sted er benyttet om en person. Vi må forholde oss til noe knyttet til templet eller tabernaklet. Andre har knyttet uttrykket til himmelens helligdoms innvielse (salving.) Problemet med denne tolkningen er at de 6 punktene, i følge engelen Gabriel, skulle være knyttet til Daniels hellig stad, Jerusalem. Og atter en gang sitter vi med en sammenheng som absolutt burde vurderes med hensyn til påstanden om at Jesu blod nådde nådestolen.

Når de 70 år/ukene blir inndelt i flere seksjoner (mindre tidsperioder) i Daniel 9:25-27, sies det bl.a. at Messias skal «stadfeste en pakt med de mange i èn uke. Midt i uken gjør han slutt på slaktoffer og grødoffer..» vers 27. Når skjedde det? Da han døde på korset og selv ble offeret midt i den siste år/uken. Midt i tidsperioden er våren år 31. (Hele år/uken er de 7 årene fra år 27 til 34. Midt i denne tidsperioden er altså våren år 31). Da, altså ved sin død, gjorde han nettopp slutt på alle de andre ofringene som profetien sa, siden de bare hadde til hensikt å peke fram mot hans offer. Hva kalles altså det Jesus gjorde da han døde? Jo han «stadfestet en pakt med mange.» Den gamle pakt ble innviet ved bl.a. å sprinkle vann og blod på lovboken og på folket. Den nye pakt ble stadfestet ved at vann og blod fra Jesu legeme ble sprinklet på loven og på folket, («på mange folkeslag.») (Pakten ble da gjort gyldig siden dyreblod aldri kunne være grunnlaget for verken en gyldig pakt eller realisere muligheten for alterets tilgivelse.) Det har aldri vært noen annen ramme, betingelse eller utgangspunkt for pakten (overenskomsten) mellom Gud og mennesker enn Guds lov. Det er tilbudet om en erfaring og et forhold som gjør mennesker i stand til å ha denne loven skrevet inn i sin mentalitet slik at de lyder den, som er Guds side av pakten. Han ga loven og han utfører miraklet slik at loven kommer i menneskers hjerte og sinn. Det er den nye fødsel. Uten Guds lov er det ingen pakt å innvie eller stadfeste. Dyreblodet var bare et symbol eller en skygge på Jesu blod. Alene det virkelige offerlammet kunne stadfeste det skyggetjenesten symboliserte.

Dr. Eugene Dunkley har en Phd (dr. grad) i genetikk, og underviser og forsker ved Oxford Universitetet i England. Han ble bedt om å uttale seg i forbindelse med påstanden om at rester av Jesu blod var funnet på paktkisten under korsfestelsesstedet. I sin respons valgte han ikke å ta stilling til funnets troverdighet, men kun å uttale seg som fagperson innen disiplinen genetikk, men rammet inn av de premisser bibelen selv gir, når den hevder at Jesus var Guds Sønn og Marias jomfrufødsel. Det følgende er et lite utdrag av hans rapport, hvor en del aktuelle hovedkonklusjoner er summerte. Vi gjør leserne oppmerksom på at dette er ganske tung faglig informasjon som ikke er lett å forstå uten en gitt bakgrunn. 

Vitenskapelig perspektiv
Dr. Eugene Dunkley: Hvis vi tenker oss at bibelens beskrivelse av Marias jomfrufødsel er sann, burde vi ikke forvente at Jesus hadde 46 kromosomer, men minst 23. Men spørsmålet er hva slags genetisk påvirkning ville hans guddommelige opphav gitt ham. Vi kan regne med at den kjønnsbestemmende faktoren måtte være guddommelig, siden denne ikke kunne komme fra Jesu mor. I tillegg måtte denne guddommelige DNA kilden vært i stand til å kompensere for det reduserte gen-volumet forårsaket av at 23 fars-kromosomer manglet. 

Det er godt kjent at endringer i antall kromosomer vanligvis påfører et individ sykdommer. Vi bruker uttrykket ”aneuploidy” om kasus hvor individuelle kromosomer mangler eller er for mange. Tilstanden er som regel dødelig.
Kromosomendringer som ikke er dødelige før fødselen er bl.a. Patau syndrom, Edwards syndrom og Down’s syndrom. Sistnevnte lidelse er den eneste som kan gi individet mulighet til å bli voksen. 

Når det gjelder Jesu fødsel, må vi regne med at Marias gen-sett var komplett. Ingen gener manglet. Når to foreldre vanligvis gir ett gen-sett hver til sitt barn, er genene i hvert gen-par like og har sin funksjon innenfor det samme påvirkningsområdet. Når vi igjen aksepterer bibelens egne premisser, med hensyn til at Maria fødte som jomfru, er det fra genetikkens side absolutt mulig at den guddommelige DNA tilførselen, som bl.a. bestemte Jesu kjønn, også kunne kompensere for redusert gen-volum. Men for å forstå fenomenet, kreves en god del innsikt i hvordan gener aktiviseres (tennes) og hvordan de deaktiviseres (slukkes.) 

Gener blir vanligvis skrudd av og på i løpet av livet. Mange av dem er ”tause” til en gitt vekst eller modningsprosess er oppnådd og skrus da på. Andre er aktive tidlig i livet, men blir inaktive når de har gitt den påvirkning de skulle i forbindelse med en gitt vekst fase. Denne aktiviseringen og deaktiviseringen styres av ulike betingelser. Hvis disse samlede betingelsene gjorde at hvert enkelt gen fungerte med maksimal kompetanse (effektivitet), skulle tilstedeværelsen av hvert gens tvilling, 
(det samme funksjons-genet gitt av den andre av foreldrene, slik at det ble gen-par eller dobbel gen-masse), være fullstendig unødvendig. En annen måte å si det på, er at et gen med 100% funksjons mulighet innenfor en gitt påvirkning, ville gjøre samme jobb som 2 like gener (gen-par) med redusert eller 50% funksjons mulighet. 

Dette guddommelige kjønnsbestemmende DNA, kunne også ha i seg aktiviseringen av prosessen som ikke bare gjorde maksimal gen-aktivitet mulig, slik at ett gen gjorde jobben for et gen par, men kunne også styre (gjøre tilgjengelig ved at de skrus på) gener som vanligvis var lukket eller skrudd av, (uaktiviserte). Nevnte genetiske tilpasninger er etter det vi i dag kjenner til fra gen-forskning, sannsynligvis et langt mindre mirakel enn teknisk jomfrufødsel. (Så langt dr. Eugene Dunkley.)

Holdninger til nytt lys
Vi burde alle være forsiktige med å avvise nytt lys som faktisk er i full harmoni med lys tidligere gitt i Guds Ord. Selv om tiden må besvare mange av spørsmålene knyttet til dette spesielle påståtte arkeologiske funnet, er det å anbefale at våre holdninger bevarer en åpenhet som gjør det mulig for Den Hellige Ånd å veilede oss. Hvis du skulle bestemme deg for at dette funnet ikke er virkelig, betyr det at du har valgt å hevde at han som har stått fram og fortalt om det, lyver bevisst og planmessig med hensyn til alle detaljene og aspektene vedrørende funnet. Vi som kjenner alle de andre funnene denne personen er knyttet til, og lærte ham å kjenne over flere år, finner en slik konklusjon helt uakseptabel. Han ville ha alt å tape og intet å vinne ved det. Han var bare ikke en slik person. Det var rettskaffenhet og lojalitet mot Gud og hans prinsipper som særpreget hans liv. 

Når vi i tillegg finner at dette spesielle funnet er i fullkommen harmoni med Guds Ord og åpner veien for et lys som kan oppfylle sentrale bibelske forutsigelser om å nå de uoppnåelige med evangeliet, velger vi å regne med funnets ekthet, og vi vil vente med å se hva og hvordan ting utvikler seg. Noe annet ville være ulogisk og uklokt. Du regner ikke med at en person lyver fordi du ikke kan få en påstand bekreftet, når dine erfaring med samme person over flere år er at han aldri lyver. Derimot har vi dessverre hatt overraskende mange vonde opplevelser av at flere av de som mest nidkjært har kjempet imot omtalte funn, ingen skrupler har hatt med å baktale, lyve, sette ut usanne rykter og demonstrere holdninger svært annerledes enn Åndens frukter. Dette undrer vi oss over. 
                                                                                                                                               JB.