Du kan dø fra deg selv
De fleste kristne har gitt opp å tro at bibelens mange løfter om å "dø fra oss selv" er reelle. De forholder seg heller til egen erfaring enn til Jesu løfter.
 En venn av oss satt engang på galleriet i en kirke under en begravelse. I kisten som sto foran nede på kirkegulvet lå en ung mann som etterlot seg en fortvilet familie. Vår venn hadde en tid selv levd i en vanskelig livssituasjon. Komplikasjonene tårnet seg opp og lettvinte løsninger var ikke tilgjengelige. På grunn av egne problemer klarte hun ikke å unngå at en tanke dukket opp i hennes sinn. “Det er du som er heldig,” tenkte hun, mens øynene hvilte på kisten, “for nå har du fred.” 
 
 

Mens hun satt der og tok inn det som hadde skjedd og det som ble sagt i kirken, kjente hun en lett berøring på skulderen og en stemme som sa hennes navn og fortsatte; “du kan også få dø, men på en slik måte at ingen sørger.” Overrasket snudde hun seg, men det var ingen der. Denne underlige opplevelsen og betydningen av den gikk etterhvert opp for vår venn og en helt ny erfaring med Gud fikk plass i hennes liv. Med ekstreme vanskeligheter på mange områder og ingen menneskelige utveier synlige, erfarte hun en indre fred, ro og harmoni som er ganske umulig  verken å forstå eller beskrive. Den Hellige Ånds tilbud om en hel og full overgivelse ble akseptert, selvet døde og forble dødt i et nært gudsforhold og alt, absolutt alt fortonet seg annerledes enn det hadde gjort før.
 
                       Bildet er arr.          


'Det var gjennom erkjennelsen av ikke å makte i egen kraft at hun tok imot nåde til å legge alle sider av sitt liv ned ved korsets fot.'

Tilbud eller krav?
Tenk om jeg kunne leve slik, tenker nok mange. Ja, fortsett og tenk det, men gjør mer enn å tenke. Endringen kom ikke av å prøve ennå en gang det som var prøvd 100 ganger før, uten å lykkes. Det var ikke gjennom slit og strev Gud ble Herre i hennes liv, det var på grunn av en uforbeholden kapitulasjon. Det var gjennom erkjennelsen av ikke å makte i egen kraft at hun tok imot nåde til å legge alle sider av sitt liv ned ved korsets fot. Det høres så overdrevent lett ut, er kanskje noens respons. Uttrykket “lett” er neppe passende. Opplevelsen vanskelig kontra lett styres neppe av objektivitet. Alt nytt som ikke tidligere er erfart kan fortone seg å være et sted på skalaen mellom vanskelig til umulig. Det er vel heller graden av fremmedhet som avgjør holdningene vi får kontakt med når vi møter Guds dramatiske tilbud om å dø helt fra selvet. 
At bibelen gir oss hundrevis av både løfter og beskrivelser av denne erfaringen kan ingen benekte. Debatten blant mange kristne dreier seg om Gud her er reell eller om han bare ønsker å tilføre oss vedvarende dårlig samvittighet ved å legge lista så høyt at ingen kan nå fram.

Hva er oppskriften?

En weekend i november i år var jeg sammen med ca. 30 medlemmer av en misjonskirke på sørlandet. Vi var samlet på en leirskole i indre Telemark og jeg ble gitt “frie hender” hva tema og fokusering angår. Vi er alle på vei mot Guds rike og kan ha behov for å kurskorrigere og få våre øyne åpnet med hensyn til bibelsk lys vi selv ikke har oppdaget. Deltakerne ble overgitt av begeistring over logikken, betydningen og sammenhengen i visse bibelske emner de selv ikke hadde studert. Det var særlig hvordan hele frelsesplanen var uttrykt i jødenes tabernakeltjeneste som begeistret dem. Men det som gjentatte ganger kom opp som et problem i våre samtaler, var hvor vanskelig det synes å være å oversette troen til et liv. 

En av denne misjonskirkens pastorer som var med, fortalte frimodig hvordan han sleit med sitt temperament. Ofte når han kom hjem fra arbeidet var han frustrert og mismodig. Kona hans delte med oss at familien led på grunn av hans irritabilitet og lave toleranseterskel forårsaket av problemer i arbeidet som ble tatt med hjem.  Jeg stilte han følgende spørsmål. Hva ville skjedd om du fulgte følgende plan eller oppskrift når du på veien hjem sliter med dine vonde følelser og kjenner adrenalinet herje i kroppen. Du stopper bilen, vender dine tanker mot Gud og ber følgende bønn. 

“Jesus, du ser hvordan jeg har det nå. Jeg blir så frustert av de vanskelighetene som du vet finner sted i arbeidet mitt. Jeg ville så gjerne være rolig og sindig og vise andre den holdning og innstilling du hadde når du møtte mennesker. Jeg ville så gjerne komme hjem til min familie og være en ressurs og en støtte for de jeg har kjær i stedet for å være et problem for dem også. Jeg klarer det ikke, Jesus. Jeg har ikke en kraft i meg til å være noe annet enn det jeg føler. Jeg trenger hjelp. Nå legger jeg min svake natur, mitt hissige temperament og min “korte lunte” ned ved korsets fot. Du døde for at jeg skulle ha liv. La det blod som rant på Golgatas kors ta bort min synd. Jeg legger mine begrensninger ned foran dine føtter og ber om en kraft og en styrke jeg selv ikke har. Jeg gir deg på nytt meg selv. La selvet i meg dø, kjære Jesus. Fyll meg med din Hellige Ånd. Gi meg en ro og en mildhet som kommer fra deg. Gjør en forandring i meg akkurat nå slik at jeg kan gjenspeile din karakter og dine holdninger. Takk for at du har hørt min bønn, i Jesu navn.”

Det var stille lenge. Alle arbeidet med sine egne tanker og erfaringer. Til slutt sa pastoren, med tårer i øynene og mens han tok armen rundt kona si: “Om jeg hadde vært villig til å dø fra meg selv hver dag, ja mange ganger hver dag, ville jeg vært et annet menneske både på jobben og hjemme. Jeg kjenner oppskriften. Hvorfor gjør jeg det ikke?”

De fleste kristne har gitt opp å tro at bibelens mange løfter om å “dø fra oss selv” er reelle. De forholder seg heller til egen erfaring enn til Jesu løfter. De søker å fokusere på at frelsen er “av tro” men de tror ikke på løftene gitt av ham de sier de tror på. 
Ikke få av menighetenes voksne medlemmer har glidd inn i en lunken tilværelse hvor repriser og gjenganger opplevelser er det forventede. For dem er det trygt at det ikke skjer noe som ikke har skjedd tidligere. 
Mange unge har også gitt opp og søker i stedet å lage en kristendom som møter egne behov og ligger så nær det denne verden har å tilby at man må benytte lupe for å se forskjellen. For begge grupper er det lite forståelse for bibelens erfaring om å bli et nytt menneske og kunne dø helt fra selvet. 

Årsaken til synd.

Hvorfor synder vi? Fordi vi er syndere, sier noen. Fordi vår syndige natur tvinger oss til det, sier andre. Svarene er like gale som de er rette. Delsvar kan aldri være komplette og korrekte. Bibelen sier at vi fristes når vi lokkes (“blir dratt bort” i noen oversettelser) av vår egen onde lyst (“begjær” i noen oversettelser.) Hvis frelsen har noe med synd å gjøre, og det bør den, siden bibelen sier at Jesus kom for å frelse oss fra nettopp den, Matt. 1.21, da må tilbudet fra himmelen naturlig nok kunne gjøre noe med lysten til synd inni oss. Ingen kan benekte sin falne natur som vi fikk i arv fra Adam. Ei heller kan noen av oss gjøre krav på at vi selv har evne til å motstå den onde naturens krav. Slike vurderinger er fullstendig meningsløse på bakgrunn av den informasjonen bibelen gir om oss og den erfaring vi alle har.

Det eneste som da står igjen, om bibelens løfter skal være sanne, er at Gud kan gjøre noe med lysten i oss til synd. Ingen som bekjenner et kristent livssyn kan påstå at Gud gjorde noe med denne lysten en gang for alle. Den syndige naturen ble ikke taus da vi første gang overga oss selv til Jesus og begynte vandringen med ham. Guds kraft til å gjøre selvet dødt må altså være en vedvarende prosess. For å bruke ordene til pastoren fra misjonskirken som er nevnt tidligere, så må denne overgivelsen og erfaringen å dø fra selvet finne sted mange ganger hver dag. 

Hvis ikke vil lysten til synd ha overtaket mange ganger hver dag.

La oss minne hverandre på noen av mange budskap Gud møter oss med i bibelen hvis vi ønsker å slippe å styres av sydige lyster. I et tid da temaet vi belyser her har sluttet å være aktuelt for mange, kan det være lenge siden du hørte forkynnelse hvor noen av disse bibelversene var inkludert for å vise oss hva frelsen er fra og til, men du finner dem i din bibel likevel.

Løfter fra Gud.

Hvetekornet må dø før det kan bære frukt, Joh. 12:24. Hvis vi savner hellighet og renhet i våre liv, kan det være fordi selvet ikke er og forblir dødt. Vi må regne ut hva det koster å være en Jesu disippel, Luk. 14:28. Det koster alt, nemlig oss selv. Alt (selvet) må oppgis, sier Jesus, Luk. 14:33. En kristen behøver ikke la synden ha herredømme i sitt liv, Rom. 6:12. Syndelegemet kan ved Guds kraft bli fratatt sin makt, Rom. 6:6. Men det krever at vi daglig tar korset opp og dør fra oss selv,  Luk. 9:23. Vi må fortnekte oss selv (selvet), Matt. 16:24. Paulus vitner om at han døde hver dag, 1.Kor. 15:31. Vi behøver ikke lenger leve i vår egen kraft, Gal. 2:20. Ja, vi kan dø med Kristus fra verdens makter, Kol. 2:20. Den eneste oppskriften på å leve med Jesus er hver dag å dø med ham, altså dø bort fra selvet, 2.Tim 2:11. Han døde nettopp for at vi skal kunne dø fra våre synder, 1. Pet. 2:24. (Går det opp for deg at du nettopp leste at 
Jesus døde på korset for å gjøre det mulig for deg å slippe å gi etter for lystene i din syndige natur? Det er budskapet i 1. Pet. 2:24.) Med et nært forhold til Jesus behøver ikke synden å herske over oss, Rom. 6:14., for da er vi satt fri fra synden, Rom. 6:22. Det jordiske i oss kan faktisk dø, Kol. 3:5: “Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor. urenhet, syndig begjær, ond lyst og grådighet, som er avgudsdyrkelse.”             JB
                                                          

I Mesterens spor.

Kan du smile når alt går på skjeve
og velsigne den motgang du får?
Da kjenner du kunsten å leve,
da vet du at allting går.

Kan du svare med ro i sinnet
på onde og harde ord?
Da skal du bestandig finne
at den som er liten, er stor.

Om du heller vil gi enn å kreve
og dele med andre ditt brød,
da kan du kunsten å leve,
da faller det lett å dø.

Kan du bære en byrde for andre
og brukes som støttestav?
Kan du veilede uten å klandre?
Da fyller du livets krav.

Kan du greie å la deg belære
av en ringe, uverdig bror
og gi avkall på stolthet og ære,
ja, da er du virkelig stor.

Kan du skjule en annens brøde
og tilgi igjen og igjen
og tie en sladder til døde,
se, da er du stor, min venn.

Kan du bære en annens brøde
og tømme den bitre drikk
å måtte for andre bløde
for synder du ikke begikk?

Tør du tappert en synder forsvare
blant morske systemets menn
og vite du da står i fare
for å kalles synderes venn?

Tør du si hva du virkelig mener
og vise ditt sanne jeg,
om den øvrige verden deg stener 
og venner forlater deg?

Først da kan du si at du lever
som Mesteren levde på jord,
og det er hva himmelen krever
av dem som på Mesteren tror.

(F.Iversen, tilpasset av MVV.)

                                                                      


 
opp
topp

 
 
 
Mens Vi Venter - Nr. 26 (7.årgang 4/1999)
http://www.barukmedia.com/mvv