Minneord over Ron Wyatt

En ydmyk Guds tjener er lagt til hvile.


 Ron Wyatt døde den 4 august på The Baptist hospital i Memphis, Tennessee, etter mange måneders sykeleie. Han ble 66 år gammel. Ron ble født 2 juni 1933 i Hamilton, Ohio. Han var kun 27 år gammel da han leste historien om funnet av en båtstruktur i Araratområdet. I 1977 dro han til Tyrkia for første gang. Siden gikk det slag i slag. Det ble gjentatte turer til Tyrkia og til Midtøsten og opplevelsene ble mange og noen ganger svært farlige. 

I livsfare.

Den verste episoden var da han og hans to sønner på 17 og 18 år ble fengslet, mistenkt for å være spioner i Saudi-Arabia. De hadde før de dro inn i landet for å se etter Sinaifjellet, fått rapportert om at turister som forvillet seg inn i landet fra Jordan, vanligvis ble geleidet til grensen igjen og utvist. Mange hadde opplevd det i årene før. Men en av få personer, fra et kristent miljø, som kjente til Wyatts ekspedisjon og ofte hadde vist at han var sjalu på Ron grunnet diverse arkeologiske funn, ringte myndighetene i Saudi-Arabia med en løgnhistori og fortalte at Ron og hans to sønner var Israelske spioner. (Personen ble senere identifisert av lokale myndigheter.) Dermed ble de tre sittende i fengsel i byen Haql i 78 dager. Men Gud var med dem på mirakuløst vis. 

På et tidspunkt ble Ron forhørt i et rom med murvegger og blodflekker på den ene veggen. Han ble til slutt bedt om å gå mot denne veggen mens soldater med maskinpistoler sto på den andre siden av rommet. Ron var overbevist om at han ville bli skutt. Han overga seg igjen til Gud og ba Herren om å ta vare på sin familie. Pluttselig ropte en av araberne “stopp” på hebraisk. Ron forsto godt hva ordet betød, men fikk en visshet om at han skulle ignorere orderen og fortsette å gå mot veggen. Da det ble ropt “stopp” på engelsk stanset Ron og snudde seg mot soldatene. Ron følte sterk at Gud ledet ham til å gjøre det rette i denne situasjonen. I ettertid forsto han at om han hadde adlydd den hebraiske orderen, ville de ha skutt ham. 

Han hadde også en sterk erfaring av bibelsk “tungetale” da Gud ved en annen anledning plutselig lot han forstå arabisk når det var helt nødvendig for at hans og guttenes liv skulle reddes. Gud gav ham denne gaven og viste ved det at han var under Guds beskyttelse. 

Den yngste av Rons sønner ble psykisk veldig nedbrutt av fangenskapet og forholdene de måtte leve under og bestemte seg til slutt for å rømme. De andre kunne ikke hindre ham og gikk til slutt med på å rømme sammen med ham. De planla flukten nøye, men den dagen det skulle skje viste det seg at den eneste hyggelige og omsorgsfulle vokteren de hadde møtt var på jobb. De orket ikke tanken på at han skulle havne i vanskeligheter ved at de rømte når han hadde ansvaret, derfor bestemte de seg for å vente til neste dag. Neste dag ble de satt fri. Astronauten Jim Irvin, som var en av Rons venner, hadde ved hjelp av innflytelsesrike kontakter og høyt politisk diplomati, fått dem frigitt. Det var da Saudi-arabiske myndigheter fortalte Ron om mannen som hadde ringt inn og angitt dem for å være spioner. De fikk da også vite mannens navn. Denne episoden ble selvfølgelig godt dekket av amerikansk TV. 

Det samme skjedde da Ron og tre andre venner ble tatt til fange av kurdiske geriljasoldater i Tyrkia i 1991. Tre uker tilbrakte de i fangenskap før de ble satt fri.

Ron fortalte oss ved en anledning at han før alt dette en natt hadde hatt en drøm. I drømmen var det som om han opplevde å være i himmelen. Gleden, freden og alt det vakre han så var så virkelig at det ga stor styrke og mot når han senere opplevde vanskelige situasjoner med motstand og forfølgelse.

Det siste året.

Siste gang vi fikk møte Ron var på vår faste Israeltur i desember for ett år siden. Han virket sliten, men ingen, ikke engang han selv, visste da at han var syk. Etter vår ordinære tur var han med en gruppe amerikanere m.fl. for å dykke ved Nuweiba, men selv satt han i båten hele tiden. Han var stadig på reisefot til steder han ble invitert, og sparte seg ikke selv etter at han ble syk. Sin siste presentasjon hadde han i en katolsk kirke i New Jersey i april, da måtte han transporteres hjem i rullestol på grunn av store smerter. Han planla også å møte oss i Jerusalem i begynnelsen av mai. Selv om han ikke kunne reise rundt som før, ville han sitte i rullestol der og møte de som kom. Men han måtte til slutt avlyse det hele. Siste gang vi hadde gleden av å snakke med ham var over telefon søndag den 13 juni. På dette tidspunkt var han klar over at bare et mirakel kunne redde ham fra døden. Han var likevel trygg og rolig, og fortalte at han hadde lagt sitt liv i Guds hender. Dersom det var etter Guds gode vilje at han skulle legges til hvile nå, var det helt i orden. Samtalen dreide seg mest om et nyhetsbrev han var aktivt opptatt med å få sendt ut. Dessverre rakk han ikke å få det ferdig før situasjonen forverret seg. 

Hvordan var han?

Når vi skal se tilbake på den korte tiden vi fikk kjenne Ron, er det noen minner om personen som står sterkest. Det er spesielt hans veldige omsorg for andre, hans omtenksomhet, raushet og gavmildhet. Noen historier kan kanskje illustrere hva vi mener. På en av våre turer hadde vi med en dame fra Saudi-Arabia (australsk). Etter turen skulle hun med egen transport komme seg fra Eilat i Israel til Kairo hvor hun skulle ta fly neste dag. Men Ron ville ikke tillate henne å reise alene til Kairo. Han forlangte å få følge henne hele veien (en tur på 5 timer hver vei) og forsvant til den egyptiske grense sammen med henne og ba oss fortelle hans assistent at han kom tilbake neste dag. Heldigvis støtte de på en gruppe turister i Egypt som skulle med taxi samme strekning og som lovet å være hennes reisefølge. Ron kunne derfor komme tilbake tidligere. 

På siste tur vi hadde i 1998, var det med en blind dame. For egne penger kjøpte Ron en mengde små egyptiske gjenstander til henne som hun kunne ta og føle på når han underviste. Han var også svært opptatt av hennes sikkerhet og trivsel på reisen. 

En annen episode vi husker godt var en deilig middag i Tiberias ved Genesaretsjøen. Vi satt og spiste ved vannkanten da noen fikk øye på en hund som svømte langs den lange betong brygga. Alle lo og kikket på hunden som var på svømmetur, men Rons umiddelbare reaksjon var at hunden fortvilet prøvde å finne et sted å komme på land. Ron ropte på noen av de unge som satt lengst borte og ba dem finne et sted hvor hunden kunne komme seg opp og ba dem eventuelt hjelpe hunden å klare det. Jeg må tilstå at det  ikke hadde streifet min tanke at hunden var i vanskeligheter og trengte hjelp. Slik var Ron enten det gjalt mennesker eller dyr. 

Veiledning av en engel.

Ennå en hendelse som kan vise hvem han var er en opplevelse Ron, med tårer i øynene, engang fortalte oss. Da han en gang var på vei til et foredrag han skulle holde et sted i Jerusalem, kunne han ikke finne veien dit. Han hadde heller ikke noe kart og han hadde rotet såpass mye rundt at han nå var på god vei til å komme for sent. Da får han plutselig øye på en mann som går usikkert og halveis ute i veien i de smale gatene. Biler kjører hardt og fort i denne delen av verden og tar vanligvis lite hensyn til fotgjengere. Det så ut som om mannen kunne bli påkjørt hvis han fortsatte å gå halvveis ute i veien. Til tross for dårlig tid, stoppeet Ron bilen og spurte om det var noe han kunne hjelpe mannen med eller om han trengte å bli kjørt dit han skulle. Joda, han ville gjerne bli kjørt hjem. Mannen viste veien og etter en stund ber han om å bli satt av. I det han går ut av bilen snur han seg mot Ron, peker mot et hus og sier; “Stedet du leter etter er der.” Ron er ikke i tvil om at det var en engel som ledsaget ham den kvelden. Han hadde ikke fortalt mannen at han lette etter noe sted.

En gavmild person

Vi så også mange eksempler på hans raushet og gavmildhet. Vi kunne f.eks. gi ham penger for utgifter han hadde hatt får å kunne møte oss. Like etter brukte han de på oss tilbake. Han kunne kjøpe inn kasser med vann, spandere mat på bussen og middag på de unge. Han la ut penger der det var nødvendig og spurte aldri om å få noe igjen. Vi hadde et svare strev med å lokke ut av ham hvilke utlegg han hadde hatt for å kunne gi ham tilbake. Det er rapportert fra flere at han ofte kom hjem til USA uten penger fordi de var brukt på andre. Han har heller aldri bedt om å få noe økonomisk kompensasjon for det vi selger av hans materiale i Norge, men bedt oss bruke eventuelt overskudd på å nå mennesker for Kristus. Denne virkeligheten er så dramatisk annerledes enn ryktene hans kritikere har spredt. De har beskydt ham selv og alle andre som har samarbeidet med ham for å tjene seg rike på historien om funnene. Vi kjente Ron og vi kjenner mange av de som benytter funnene for å vekke mennesker opp for Guds frelsesbudskap. De bruker alle sine egne private midler i dette arbeidet. Anklagernes løgner kan vi overlate til Herren, han har registrert dem. 

På siste tur vi hadde kom vi i den knipen at vi trengte en israelsk guide for en dag. Ron fikk tak i en og betalte ham. Han nektet å fortelle oss hva det kostet før vi kom hjem. Etter at vi kom hjem ringte jeg til ham og spurte hva det kostet. Etter å nølende ha fortalt meg prisen sa jeg at jeg ville sende pengene. ”Er du sikker på at du har råd til det?” var hans reaksjon. ”Ja,” svarte jeg. ”Da skal du få lov å sende de” svarte han. Like etter fikk vi besøk av en av turdeltakerne og hans kone. Han ga et betydelig beløp med ordene: ”Jeg er sikker på at dere har hatt mer utlegg enn dere har fortalt oss.” 

Men Ron kunne også være direkte og myndig når det var nødvendig. En gang sto vi i resepsjonen en grytidlig morgen før avreise til Jerusalem og manglet mat pakkene vi hadde bestilt og betalt for. Det hjelp ikke hvor mye vi argumenterte, matpakkene var ikke der. Men da slo Ron hardt i bordet og ba resepsjonisten vekke de riktige personene på flekken. Hun skvatt til og gikk inn på et bakrom for å ringe. Der sto matpakkene! En annen gang var det en suvenirselger som plagde gruppa mens Ron underviste. Mannen lot seg ikke tilsnakke og forstyrret når vi ønsket å høre på det Ron fortalte. Da gikk Ron bort til mannen, løftet han opp og bar han bort. Han satte mannen ned et stykke unna, løftet en finger opp mot mannens ansikt sa med myndig stemme; “Stå stille her og ikke si et ord! Når jeg er ferdig med å undervise, kommer vi alle bort til deg for å kjøpe suvernirer”. Og det gjorde vi. Deretter tok Ron mannen i hånden og takker for godt samarbeid. Han visste hvordan han kunne nå fram til mennesker med en annen kultur og mentalitet enn det vi var vant med.

Vårt første møte med Ron

Etter å ha bedt til vår Far i himmelen og studert Rons materiale og funn i nærmere ett år, var vi overbeviste om at vi ønsket å invitere han til Norge, slik at vi kunne høre ennå mer og også bli kjent med ham som person. Sammen med gode venner gikk vi i gang og planla møter i Oslo og Stavanger. Det ble travle uker med planlagt pressekonferanse, utdeling av innbydelser, plakater, flere radiointervjuer og et så dristig foretakende som å leie SAS-hotellets største sal med plass til 800 mennesker, uten å vite hvor mange som ville komme. Men vi handlet i tro og ba instendig om Guds ledelse og salene ble fulle både i Oslo og Stavanger. Men det som gjorde størst inntrykk var “møtene” i vårt private hjem hvor vi ble kjent med en sann ydmyk kristen, uten vonde tanker mot de som produserte løgnhistorier om hans person for å hindre folk i å dra til møtene. Han oppklarte de som misforståelser, hentet fram de bevis vi trengte for å vite, 
  og slo seg deretter til ro med at Gud leder de oppriktige til å se og forstå. Han var opptatt av vår beredelse i denne tid før Jesus kommer igjen. At vi ved Guds hjelp må overkomme synder i våre liv slik at Gud kan slippe helt til med ett nytt hjerte, en ny skapning som er et gjenskinn av Hans karakter og personlighet og viser menneskene at vi har en læremester i himmelen. 

Nød for andres frelse.

Han var svært opptatt av at mennesker måtte nås med evangeliet og sa at det var etter at han begynt å be om å få en byrde for alle de ufrelste, at han begynt å forstå hva Gud hadde planlagt for Hans liv. At en mann kan gjøre så mange arkeologiske funn synes han var like utrolig som de som står ham  imot påstår. Men han trodde det hadde skjedd fordi han var der og var et villig redskap, og fordi han ikke kunne skryte av at han hadde vært en dyktig oppdager, men at Gud hadde ledet. Det var Guds oppdagelser, Guds eksempler på sin store ledelse i fortiden som skulle fram i lyset, ikke personen Ron Wyatt. Han følte at han selv var helt uinteressant i den sammenheng. Ron mente også at Gud mange ganger handler slik. Det er ikke nødvendigvis de mest skolerte eller de høyeste lederne som blir brukt som oppvekkende redskaper for Gud. De har en annen funksjon i Guds vingård og ofte trenger de selv å krype ned. Gud styrker ikke et hierarki ved alltid å tale gjennom lederne, men kommer ofte til lederne med et budskap formidlet gjennom vanlige mennesker. 

Når vi iblant så oss nødt til å ta opp med ham historier og rykter vi hørte og leste, svarte han oss, men han hadde ingen lyst til å fokusere på ryktene og anklagene. Det var nesten som om vi av og til presset ham mot hans vilje til å kommentere disse historiene, men han hadde ikke selv noe behov for å snakke om det. Vi fant imidlertid fort ut at han ingen problemer hadde med å dokumentere og bevise uriktigheten av løgnhistoriene om ham og vi oppdaget også etter hvert grunnen til han kviet seg for å snakke om dette temaet. Han var sterkt motivert av at han ikke ville snakke nedsettende om andre ved å måtte påpeke deres løgner, bedrag og svindel. Ved en anledning her i Norge, da en kristen leder, i manges nærvær, kom med et batteri av personangrep mot Ron og samtidig presenterte en rekke grove dokumenterbare løgner om ham, hvisket Ron til en av oss; “Vi må huske å be for denne mannen.” Vi vet at Ron verbalt kunne ha gitt igjen med samme mynt, “kledd mannen naken” og bevist for alle tilstedeværende at utfordreren presenterte grove løgner mot bedre vitende. Men han gjengjelte ikke personangrepet enda han kunne ha gjort det. Han oppfordret oss ofte til å be for de som gikk imot funnene og imot ham selv som person. Senere var Ron tilbake i Skandinavia en gang til og besøkte da både Norge, Sverige og Danmark. 

Hva nå?

Ron uttrykte like før sin død at en mulig årsak til at han ble lagt til hvile, var at det hadde blitt for mye fokusering på hans person og at arbeidet nå kunne og måtte fordeles på flere og bli mere rettet mot funnene og deres betydning. I dag driver hans kone i samarbeid med et team av gode venner museet og noe av arbeidet med filmer og nyhetsbrev, videre. I New Zealand lages det en serie av nye filmer (Ross Patterson). Jonathan Gray i Australia har skrevet ny bok. En svensk professor fra Karolinska Instituttet har annonsert at hans nye bok om overgangsstedet fra Sinai til Saudi-Arabia snart vil være ferdig. Den ble framlagt på bokmessen i Frankfurt i høst. To amerikanere gir ut hver sin bok i disse dager (“Nye funn i Gomorra” av R. Rives og “Kun fra Bibelen” av Bill Fry). I England og Norge arbeides det for fullt med et felles filmproskjekt om Paktens Ark og Dyrets merke (Samsing, Sen og Bishop). I tillegg kommer en bok ut på det norske markedet om det samme emnet etter nyttår.Og det holdes møter og presentasjoner om funnene de fleste steder i verden

Paktens Ark.

Paktens Ark er blitt filmet med bra resultat, men både film og tavlene med loven skrevet med Guds finger vil bli vist fram når Guds time er inne. Den tiden er det kun Gud som bestemmer. Men vi vet at kjennetegnet skal være at Guds lov må stilles opp som et alternativ til den falske loven som er forandret av mennesker. Slik synden kom inn i verden ved to menneskers ulydiget og illojalitet mot et “så sier Herren,” slik vil også jordens historie avsluttes ved at mennesker må ta et valg for eller i mot Guds påbud. Da først blir det åpenbart hvem som følger Gud og Hans ord og hvem som sier Herre, Herre men ikke gjøre Guds vilje. Kristenheten har laget seg egne bud og lover og setter dem i stedet for Guds. Slik vil de siste Guds tilhengere på denne jorden bli de som er beskrevet i Joh. Åp. 12:14. Og husk at Guds lov er den som ble skrevet ned på lovtavlene. Guds bud vil bli et mektig vitnesbyrd til verden om hans lovs gyldighet som Kristus stadfestet ved sin død, til en verden som bryter alle Hans bud og hvor kaos og lovløshet råder. 

Genforskere er fortsatt interessert i å analysere blodet på nådestolen og går det slik Ron ønsket, vil de få anledning til å komme inn og ta prøver med seg. Når det lar seg gjøre vet vi ikke. Da vi sist var i Jerusalem gikk John og to andre så langt de kunne inn i tunnellen som nå er avstengt. Ved å lyse innover med lykt mellom sprekker i siden på den store steinen som var plassert i veien, kunne de se tunnellens videre vei mot gravhagen og Arkens tilholdssted. 
    Hvem Gud utvelger til en dag å gå inn der for å hente fram det hele eller om det blir flere som får tilgang, det vet Gud alene. 

Vi er glade for at vi fikk muligheten til å bli kjent med personen Ron Wyatt og våre tanker går selvfølgelig til hans kone Mary-Nell og til hans tre barn; Michelle, Danny og Ronny og barnebarna. Må Gud være med dem i deres sorg.

Vi savner Rons entusiasme, glød og optimisme for Jesu annet komme. Han levde og trodde alltid at det ville skje “neste år”. Hans prioriteringer ble deretter. Det er en av de viktigste lærdommer han ga oss. Vi ber om at denne samme gløden må komme til alle som skal berede  verden for den største begivenhet noensinne. 

Kanskje er det nærmere enn vi kan forestille oss?
                                                                                                                                EHB
 



opp
topp

 
 
 
Mens Vi Venter - Nr. 26 (7.årgang 4/1999)
http://www.barukmedia.com/mvv