Luthers teologiske fokus.

Det var ikke Luthers opprinnelige hensikt å organisere et nytt kirkesamfunn. Han ønsket kun å reformere den katolske kirke og ville primært avlatshandelen til livs. Hans store budskap var at syndstilgivelse ikke kunne kjøpes med penger eller sikres ved pilegrimsreiser til Rom. Rettferdiggjørelse finner sted når et menneske i tro tar imot Rettferdiggjøreren og er ikke knyttet til botsøvelser. For denne kampanjen og avsløringen av Roms falske evangelium, ble Luther etter vår mening et mektig redskap i Guds Hånd, for å vekke opp millioner av kristne.

I iveren med å etablere Rettferdiggjørelse ved tro som nødvendig motsetning til kirkens avlat og fortjente gjerningfrelse, nedvurderte Luther en viktig del av nådens oppgave. Han fant ikke en bibelsk og rett forståelse av Guds nådes kraft til å endre menneskets karakter. Han hadde plass til de gode gjerninger som en motivasjonsrespons som kun fortjente oppmerksomhet etter at frelsen var et etablert faktum.

Vår påstand er at ingen absolutt ingen - kan motiveres til å slutte å synde. Ingen kan bli så glad for det Jesus gjorde på korset at takknemmeligheten eller gledesrusen forandrer den nedarvede naturen slik at den slutter å være aktiv. Et endret liv er ikke et menneskes respons pa en juridisk erklært (forensic) rettferdiggjørelse. En slik forklaring ser vi på som teologisert humanisme. Et rettferdig liv var, er og vil alltid være et ufattelig guddommelig mirakel, forårsaket av at Den Hellige Ånd omskaper sinnet i den nye fødsel.

Vi føler smerte når denne gjennomgripende forvandlingen humaniseres til en normal psykologisk prosess. Luthers vektlegging av ekstern rettferdiggjørelse var for han en nødvendig motvekt til pavemaktens frelse gjennom menneskets sakramentale øvelser. Han hadde overraskende lite å si om rettferdiggjørelsens moralske dimensjon, (ferdighet til å gjøre rett ved Kristi iboen.) Hans fokus var tilgivelsen (The Pardon Prosess), mens gjenskaperverket Guds Ord stadig omtaler og lover, ble antatt å være en katolsk tilnærming siden katolske prester også var engasjerte i en mystisk og uforklarlig gjenskapelse. (Vesens forvandlingen i messe offeret.)

Derfor gir Luthers motpolteologi megaplass til skyldspørsmålet mens sinnets forurensing fikk statistrolle.
 

Den Andre Fronten.

Etter at Luthers prioritering av nådens verk for synder som hører fortiden til ble mer og mer synlig i hans framleggelse, begynte mange av hans med reformatorer å etterlyse en mer balansert tilbaketrekning til bibelens evangelium. Denne videreføringen av reformasjonen motsatte Luther seg kraftig.

Han følte seg tilfreds med ubalansen. Kristi gjerning for og ikke i et menneske ble hans teologiske parole. Vi føler oss i dette nyhetsbrevet forpliktet til å gjøre det klart, at dette er Luthers, ikke bibelens framstilling av nådens gjerning. Og vi utfordrer hvem som helst, fra Guds Ord, å på vise at dette ikke er tilfelle.

Nådebegrepet er i bibelen oftere knyttet til Guds virkemiddel for å endre og gjenskape mennesker enn det er knyttet til tilgivelse for synd begått. Lesere som bruker mer tid med Luthers litterære produksjon enn med Guds, vil få problemer med å oppdage det. Som et hele og i sin sammenheng presenterer bibelen en enestående balanse mellom hva Gud gjør «for» og «i» oss. Dette må vi på det sterkeste oppmuntre alle sanne reformatorer og protestanter å stå for.

Vår ganske brede kontakt med kristen forkynnelse og litteratur representativ for ulike kirkesamfunn, indikerer at Luthers teologiske briller på det nåværende tidspunkt dominerer. Den gjengse framleggelse er at Guds nåde i tilgivelsen er 95% av frelsens innhold mens de resterende 5% står for en nådeløs endring som igjen tolkes å være en relativt uvesentlig menneskelig respons. Vi tar sterk avstand fra at menneskelige gjerninger løsrevet fra Guds nåde og kraft på denne måten blandes med frelsesverket.

Humanisme og kristendom har ikke noe med hverandre å gjøre. Vi ønsker fra protestantisk hold, å høre og lese en forkynnelse som gir Gud alene kredit for frelsen, slik at både tilgivelsens og forvandlingens nåde hører ham til. Vår del er overgivelse og samarbeid på Guds premisser.

Vi tar også avstand fra enkeltes påstand om at de som søker en bibelsk balanse i nevnte syn, står for den motsatte skjevheten og vekt legger kun nådens endring og ikke dens tilgivelse. Dette er overhode ikke vår erfaring fra omgang med kristne vi føler teologisk allianse med. Eventuelle individer, som av psykologiske årsaker havner i fariseismens beklagelige grøft, utgjør en stakkars promille mot Lutherismens massive fylking i den andre grøfta.

Den liberale  «erstatningsteologien»  (her benyttet for å poengtere en erstatning for Skriftens lære om forsoningens hensikt og vesen), er et «nyteologisk makkverk», som vil lede mange til fortapelse. Den lurer mennesker til å tro at de er frelst, uten at de er frelst fra noe som helst. Synden i livet blir jo ikke borte og skylden returneres ved hvert åndedrag, siden den sies å være knyttet til den falne naturen.

Sluttstreken for både fariseismen og denne nyteologien er beklagelig. Vi finner lite bibelsk lys om forsoningens helhet i noen av dem. Det er derfor vi i våre artikler bringer en alternativ forkynnelse til nevnte ekstreme synspunkter. Vi tillater oss også å presentere korrigerende informasjon rettet mot begge teologiske misforståelser, siden grøftekjøring ikke er særlig effektiv hvis målet skal nås.

De fleste av Luthers åndelige barn, barnebarn og søskenbarn etc., sementerte sin reformasjon på nøyaktig samme sted Luther bråstoppet sin prosess tilbake til Skriften. Han ble på mange måter reformprosessens guru og Luthersk tro tok snart plassen for Jesu og apostlenes tro. Det var denne ensidigheten som bl.a. gjorde at Luther styrte mot en frontkollisjon med Jakobs brev i bibelen. Han ville ikke akseptere dette brevet, fordi det bibelske terrenget da ikke passet med hans eget teologiske kart.

Vil du være så snill å stoppe noen få sekunder og tenke etter det du nettopp leste. Vår alles kjære, store og teologisk dype Martin Luther mente, ønsket og påsto at Bibelen tok feil i møte med hans egne meninger. Ville du i dag regne med å kunne innhente balansert og rett teologi fra en person som kommuniserte en slik holdning? Luther var i store perioder av sin virksomhet, skråsikker på at Jakobs brev var et falsum, enda hundrevis av skriftsteder både i det gamle og nye testamente, klart og samstemt bekrefter budskapene Jakob gir.

Luther oppdaget for seg selv, spesifikt og gudgitt lys, som sanne kristne hadde trodd og levd i samsvar med til alle tider. Også gjennom den mørke middelalder hadde Gud sine trofaste (kirken i ødemarken), som kjente til alt den augustinske munken Luther oppdaget, da han krabbet på sine knær nede i Rom og pisket seg selv for å finne tilgivelse. Ja de hadde langt større lys enn han noen gang fikk, siden de var villige til å gå hele veien tilbake til Skriften.
 

Vers fra Jakobs brev som Luther ikke kunne tolerere.
 

«Mine brødre. Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? » (Jak.2,14.)
«Slik er det. . med troen. Der som den ikke har gjerninger, er den død i seg selv.»  (Jak. 2,17.)
« Men vil du vite det, du uforstandige menneske. Troen uten gjerning er unyttig.» (Jak. 2,20.)
«troen ble fullkommen ved gjerningene.» (Jak. 2,22.)
«Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger og ikke bare ved tro.»  (Jak. 2,24.)
« For liksom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger.»  (Jak. 2,26.)

Få protestanter har våget å ha et oppgjør med Luthers gale tenkning. Hvorfor? Er vår resonering så gjennomhullet av en «enten-eller» tenkning, at vi er redde for å påpeke hans teologiske feilskjær, for da vil det virke som om vi ikke kan sette pris på det Gud i sannhet brukte han til å oppnå? Må han liksom være bare korrekt eller bare ta feil? Eller har han blitt lutheranernes pave?  Å være dypt uenig med Guds Ord er da ikke under noen omstendighet et sundt fundament når sannhet skal finnes. Innen det kristne miljøet vi tilhører, har vi aldri gitt Luther kredit for å ha noen sunn forståelse av det balanserte forholdet mellom lov og nåde. Vi gir han derimot all kredit for oppgjøret med pavemaktens avlat og gjerningsreligion. Han opp daget for seg og for mange andre katolikker, som ikke hadde sett det før, at det er troen som er veien til Guds løfter ikke avlat og fortjeneste ved gjerninger.

For mange av Luthers disipler ble tro alene i stedet for avlat, etterhvert til en for Guds Ord fremmed  « tro alene uten mottakerrespons og lydighet.» Et slikt evangelisk misfoster dominerer nå mange protestantiske kirkesamfunn og har produsert Nikolaittiske tilstander (hvor lov og evangelium er adskilt), se Joh. Åp.2,6.15. I denne teksten sier Jesus at han hater konsekvensene av denne teologien.

«Sacrament Schwärmer.»
 

Den første menighet så på kristendommen som det å si ja til Guds ja og nei til Guds nei. De fulgte, tjente og adlød Kristus, derav navnet «kristne.»  For dem var det ikke snakk om å finne på noe å tro som Kristus selv ikke stod  for. Pavemakten gjorde mottagelse av sakramentene til den nye frelsesveien. 

Denne forfalskningen av evangeliet er ubeskrivelig. Bibelen forteller at frelse ikke kommer fra brødet i prestens hånd, men fra troen i menneskers hjerte. De som så Bibelens lys om sann frelse og nektet å akseptere det katolske systemet, fikk «Sacrament Schwärmer» anklagen. Waldenserne ble på et tidligere tidspunkt også kalt det, fordi de satte Guds Ord over tradisjon. Er du en  «Sacrament Schwärmer»? Vi som gir ut dette nyhetsbrevet er det, og vil med løftet hode omgjøre Luthers skjellsord til en hederstittel.
 

Winckler.

Et annet uttrykk Luther benyttet både muntlig og skriftlig rettet mot de som ikke hoppet av reformasjonstoget på hans spesielle stasjon, var «Winckler.» (Fra Winckel eller Winkel på moderne tysk.) Betydningen er både sammensatt og symbolsk. Meningen er «et lite hjørne» eller «ubetydelig og avsides sted, »  Waldenserne var kalt en «winckel»-kirke fordi de tillot seg å arrangere møter og samlinger uten tillatelse og kontroll av presteskapet. Denne selvstendige åndeligheten var uhyre irriterende for kirkehierarkiet. «Hageforkynnere » var et annet uttrykk som ble benyttet. Også da de første kristne møttes i private hjem eller avsidesliggende steder for å studere og be, ble «systemets » raseri tent. Straks et kristent fellesskap adopterer «kirke» definisjonen på seg selv og begynner å flørte med det katolske ordinasjons systemet, vekkes det ubibelske behovet for å kontrollere og styre medlemmenes åndelige utfoldelse. Ordinasjonsmyten må legges bort og det allmenne presteskapet aksepteres på holdningsplan, før kampen mot «winckler »-grupper kan opphøre.

Anabaptistenes (gjendøpernes) giftemål, ble bl.a. kalt «Winckelehe. » (Et ulovlig og ugyldig nærforhold.) Selv i dag regner den katolske kirke alle protestantiske giftemål som ikke er forrettet av en ordinert katolsk prest som ugyldige for Gud. Å bryte et slikt « ikke-eksisterende » giftemål, er ifølge dem heller ikke brudd på Guds lov. Når protestantiske kirkesamfunn, som selvfølgelig ikke burde ha noe med katolsk ordinasjons praksis å gjøre, selv betrakter dåp eller nattverd forrettet av de systemet ikke har ordinert, som ugyldig, representerer dette en avgudsdyrkelse og bibelforfalskning like avskyelig som å kysse pavens ring eller delta i den hedenske katolske messen.

«Winckelpredigten » var de som ikke undérkastet seg system kontroll, men tillot seg uautorisert å arrangere kristne møter. Luther videreførte den katolske kirkes holdninger til de som « brøt livets brød » (forkynte Ordet) uten «ordinert » ledelse. Det katolske systemet vektla sterkt tilhørernes (menighetens) passive mottaker rolle i møte med de proffe  sakramentmakerne.
 

Konstantins eksempel.

Går vi tilbake til tiden etter den første menighet, finner vi at keiser Konstantin også var svært opptatt av de han kalte utbrytere fordi deres samlinger ikke var aksepterte og styrt. Men legg merke til at de sanntroende ikke brøt ut av sannheten. Den bevarte de, men de ble kalt utbrytere av de som tilhørte makt systemet på grunn av at de brøt med myten om at tro kan styres og manipuleres. De brøt seg løs fra det usanne som maktsystemet sto for, men sannheten tok de med seg. Det ville være korrekt å påstå at den sanne menigheten fra da av var representert av de som trodde det sanne. Konstantin benyttet seg av det offentlige maktsystemet for å tukte og straffe de som beholdt sannheten. Det vil kirkesystemet også gjøre i tiden som ligger foran oss.

Når kirkesamfunn blir store, får et presteskap, aksepterer katolsk ordinasjonspraksis, etablerer en overbygning av administratorer med teologisk bakgrunn, viser historien at de ganske snart begynner å administrere teologi. Fra da av blir rett teologi (kunnskap om Gud) definert av komiteer ved flertallsavstemming.

Med tanke på det som skal skje i endetiden, bør vi alle være oppmerksomme på, at grunnen til at «winckler » grupper eller «utbrytere» betraktes truende, var ikke at de trodde det gale, men at de motsatte seg det. Konstantin og senere kirkeledere opplevde dem som en trussel mot «Corpus Christianum,» (Den samlende felleskirken.)

Er du en trussel mot «Corpus Christianum?» Jeg håper du er. I Åp.12,17 og 14,12 står det også om noen som er det. Det er de som i en tid da «Corpus Christianum,» står for lovløshet (det å tro seg løst fra Guds lovs gyldighet, 2.Tess.2,7.8,) velger å holde seg til Guds rene bud og ha den samme tro Jesus hadde. For å klare det, må de ta avstand fra den katolske kirkes endring av Guds bud og de må legge bort tradisjonene som gjennom historien byttet ut mange bibelske sannheter. Vi håper du både er og i framtiden vil være en «winckler» og en trussel for flertallskristendommen når den ikke lenger bygger på Guds Ord.

Hvis et kirkesamfunn ikke gir opp ideen med å forhindre at uautoriserte religiøse møter ar rangeres av legfolk, er det en frittstående dokumentasjon på et uhyggelig teologisk frafall. Jødehierarkiet så slik på de første kristne. Den katolske kirke har alltid fungert slik. Ulike protestantiske kirkesamfunn fortsetter tradisjonen. Holdningen blir aldri rett, og er alltid gal.

For den katolske kirke kom den «hellige » St. Louis med råd om hvordan «wincklers» skulle behandles. Luther formulerte seg ikke like kraftig, men viste samme grunnholdning overfor de som ønsket en hel, ikke halv, reformasjon. St. Louis sa; «Disse kjetterne har så mye mer kunnskap i Bibelen at presteskapet ikke bør verken høre på dem eller gi seg i en debatt med dem om rett og galt. Stikk heller sverdet i magen på dem så langt det går og bli ferdig med dem.» (Coulton, lnquisition and Liberty, side 81.) Det er litt mer kultiverte og raffinerte måter å bruke sverdet på i vår tid, men «wincklers» er like utsatt nå som da.
 

Rottengeister.

Dette er et annet av Luthers uttrykk. Han benyttet det som et felles ord for de som ikke tilhørte flertallet og var teologiske «klikk makere,» eller  «fraksjons-lagere. »  «Element-skapere, » var et annet begrep.
 

Stäbler.

Her er ennå en Luther favoritt. Ordet betyr «stokk bærer. » Meningen er  «den som bærer stokk og ikke sverd »  De som hørte hjemme i denne gruppen var de som ikke trodde at kirken kunne tvinge noen med makt og sverd til å bli en Kristi etterfølger. Den katolske kirke har alltid ment at påtvungen kristendom var akseptabel. Presteskapet mente at en vantro som ble torturert og myrdet på kirkens ordre kom hurtigere ut av skjærsilden enn om personen bare døde av seg selv. Derfor blir inkvisisjonen og drapet på 50 millioner annerledes troende i den mørke middelalder av enkelte katolske kirkehistorikere betraktet som evangelisering. At denne kirken ikke har glemt sine «evangeliseringsmetoder » bekrefter Guds Ord. («-Og gjøre så at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, skulle drepes, » Åp.13,15.)
 

Catharer.

Dette gamle tyske ordet benyttet Luther for å stemple de som sa seg uening med ham og ville bryte med Rom på området hvor Luther ennå dro med seg katolsk teologi. Uttrykket kommer opprinnelig fra en liten sekt i oldtiden og ble etterhvert et standard- uttrykk for de som selv studerte Skriften i stedet for bare å høre på presteskapet. Hvis du lar din kristne samvittighet være justert etter Guds Ord når du møter populære ubibelske dogmer, er du en Catharer. De som har innøvd mentale reflekser som ut trykker; «Hva sier ledelsen, » for selv å slippe et studium av Guds Ord og dertil følgende eget standpunkt, kan ikke pryde seg med Catharer utmerkelsen.
 

Donatisten

Vi tar også med dette ordet. Det kommer fra det 4.århundre, da donatistopprøret reagerte mot sammenslåingen av stat og kirke. Dette er i bibelsk sammenheng en uhellig allianse, som har ført til mye lidelse og falsk lære. Donatistene ønsket at Guds menighet ikke skulle være underlagt statens bestemmelser og rammebetingelser. Med den utvikling vi ser også i vårt land med hensyn til politiske vedtak angående kirkens tro og funksjon, vil mange donatister komme på banen. Dette er en sunn reaksjon som viser innsikt i Guds Ord.

La alle sanne protestanter protestere mot restene av katolsk hedenskap hvor vi enn finner det. Bruk de anledninger Den Hellig And gir til å synliggjøre bibelens alternativ. Slutt deg til «den andre fronten, » som vil helt tilbake til Ordet. Velg med glede og frimodighet å ta imot Martin Luthers skjellsord. Vær en «Sacrament-Shwärmer »ved at Guds Ord, ikke tradisjoner er i sentrum i din kristendom. Bær «Winckler » lappen med ærbødighet og møt med mennesker som søker sannheten, hvor de enn måtte samles. Frigjør deg fra all politisk teologi og samstem din samvittighet etter et «så sier Herren »La også Luthers «Rotten geister» og «Stäbler » passe på deg.

Takk Gud for reformasjonen Luther var med å begynne. Takk han for datidens oppgjør med avlat og kommersiell frelse. Men takk han også for de mange som nå i endetiden er villige til å tåle hån, løgner, spott og forfølgelse for å videreføre reformasjonen.

Vær en ivrig Sacrament Schwärmer, Stäbler, Winckler, Catharer, Rottengeister og Donatisten ved å følge Guds Ord når det blir motsetning mellom Skrift og tradisjon. Hent mot og styrke hos din Gud når maktsystemene søker å påtvinge system lojalitet der bibelen har noe annet å si.

Gud kunne benytte Martin Luther til den grad han var ydmyk og villig til å la seg lede av Ordet. Men da han valgte ikke å følge lyset hele veien, kunne han heller ikke brukes til å reformere den katolske teologien helt til bake til sannheten. Det er derfor reformasjonen må fortsette. Stafettpinnen venter på din hånd. Er du villig til å gripe den? Luther var direkte stygg og hard mot de som så mer lys enn han selv gjorde, men la oss aldri glemme at han likevel var et redskap for Gud der og da han lot seg lede. Verken Luther eller noen annen reformator må bli vår «guru ». Bare Jesus må være Herre.             JB